På et av besøkene hennes hjalp Sarah meg med å rydde på loftet. Vi fant en eske merket "Minner". Inni lå det brev Eleanor hadde skrevet til meg gjennom årene som hun aldri hadde gitt meg. Brev fra dager da vi hadde kranglet, brev fra dager da hun savnet meg mens jeg var på jobb. Hvert brev var en liten påminnelse om hvor dypt hun elsket meg. Jeg leste dem høyt for Sarah, og hun lyttet med tårer i øynene.
"Hun var en poet," sa Sarah da jeg hadde lest ferdig det siste brevet. "Hun så skjønnhet i alt." Jeg nikket. "Det gjorde hun." Vi pakket brevene ned igjen, men denne gangen la jeg esken frem i stuen i stedet for å gjemme den bort på loftet. Jeg ville ikke skjule minnene lenger. Jeg ville leve med dem, la dem være en del av hverdagen min. Det var det Eleanor hadde ønsket seg. At jeg skulle leve, ikke bare eksistere i skyggen av hennes fravær.
Kapittel 16
Julen kom igjen
Da julen nærmet seg, spurte Sarah om jeg ville feire sammen med henne og hennes familie. Jeg nølte først. Julen hadde alltid vært vår, Eleanors og min. Å dele den med andre føles fremmed. Men jeg husket Eleanors ord på videoen. "Jeg vil at du skal leve." Så jeg takket ja. Da jeg kom hjem til Sarah, ble jeg møtt av latter, lys og duften av gran. Det var støyete og kaotisk, helt ulikt de stille julene jeg hadde hatt de siste årene.
De ga meg en gave. Det var et maleri Sarah hadde laget av meg og Eleanor på benken i parken. Det var vakkert. Fangen av et øyeblikk som nå levde videre gjennom kunsten. "Takk," sa jeg, og stemmen sviktet meg litt. "Det er det fineste jeg noen gang har fått." Vi spiste middag sammen, og jeg følte meg ikke som en fremmed. Jeg følte meg som en del av familien igjen. Eleanor hadde gitt meg mer enn bare et brev; hun hadde gitt meg en fremtid.
Kapittel 17
Smerten letter
Våren kom, og med den en ny følelse av frihet. Jeg merket at jeg tenkte mindre på det jeg hadde mistet, og mer på det jeg hadde hatt. Sorgen var ikke borte, den ville aldri helt forsvinne, men den hadde endret form. Den var ikke lenger en kniv som stakk i hjertet, men en mild vemod som fulgte meg. Jeg kunne gå forbi Eleanors favorittbutikk uten å måtte stoppe og gråte. Jeg kunne høre sangene våre på radioen uten å skru av.
Sarah og jeg fortsatte våre søndagsturer. Vi begynte å plante blomster i hagen min, de samme typene blomster Eleanor alltid hadde elsket. Det var en måte å holde henne nær på, gjennom naturen vi stell sammen. Hver blomst som sprang ut var et tegn på at livet fortsatte. Jeg innså at Eleanor ikke ville ha ønsket at jeg skulle stå stille i tiden. Hun ville ha ønsket at jeg skulle vokse, selv om det var sent i livet. Kjærligheten hennes var gjødsel for min sjel.
