Da kvelden kom, tilbød jeg Sarah å bli til middag. Hun takket ja, og vi bestilte mat fra den samme restauranten som Eleanor og jeg pleide å bruke på bursdager. Det var rart å sitte ved bordet alene med en annen kvinne, men med Sarah føles det ikke som et svik. Det føles som en fortsettelse. Vi snakket om alt og ingenting, om vær, om byen, om bøker vi hadde lest. Det var en lett samtale som fylte huset med liv igjen.
"Jeg studerer kunst," fortalte Sarah mens vi spiste. "Bestemoren din oppmuntret meg alltid til å følge drømmene mine." Jeg smilte. Det lød så typisk Eleanor. Hun hadde alltid vært den som pushet meg til å være bedre, til å være mer. "Hun ville vært stolt av deg," sa jeg. Sarah smilte tilbake. "Jeg håper det. Jeg håper jeg gjør henne ære." Det var et løfte jeg visste hun kom til å holde. Det lå i blodet hennes, den samme styrken som Eleanor hadde hatt gjennom hele livet sitt.
Kapittel 13
Natten etter besøket
Da Sarah hadde dratt, og huset igjen var stille, gikk jeg inn i soverommet. Jeg la meg på sengen og stirret opp i taket. For første gang på tre år følte jeg ikke tomheten like sterkt. Jeg følte en merkelig form for fred. Brevet lå på nattbordet ved siden av meg. Jeg tok det opp og leste det en gang til før jeg sovnet. Ordene hennes var som en vuggevise som sang meg inn i drømmeland.
Jeg drømte om Eleanor den natten. Ikke som en syk kvinne, men som den unge jenta i den grønne kjolen. Vi danset i parken under piletreets grener, og hun lo den latteren jeg hadde savnet så mye. Da jeg våknet neste morgen, var puten våt av tårer, men jeg følte meg lettere. Det var som om besøket fra Sarah hadde åpnet en dør jeg trodde var låst for alltid. Sorgen var der fortsatt, men den delte plassen med håp igjen.
Kapittel 14
En ny rutine
Ukene som fulgte ble annerledes. Sarah og jeg begynte å møtes regelmessig. Noen ganger på kafé, noen ganger i parken, og noen ganger hjemme hos meg. Vi gikk gjennom flere av Eleanors ting sammen. Det var terapeutisk for oss begge. For meg var det en måte å ære minnet hennes på, og for Sarah var det en måte å bli kjent med en bestemor hun bare hadde kjent gjennom historier. Vi bygde en bro over generasjonene gjennom kjærligheten til samme kvinne.
En søndag ettermiddag gikk vi tilbake til benken under piletreets. Det var første gangen jeg hadde vært der siden dagen jeg møtte Sarah. Jeg satte meg ned og la hånden på det kalde metallet. Sarah satte seg ved siden av meg. "Det er et vakkert sted," sa hun. "Ja," svarte jeg. "Det var vårt sted. Men kanskje det kan bli vårt sted nå også." Det var en stor innrømmelse for meg å si, men det føles riktig. Kjærlighet er ikke en begrenset ressurs.
