En mumling gikk gjennom forsamlingen. Noen reiste seg opp fra benkene. Ethans mor så ut som om hun skulle besvime. Ethan grep etter armen min. "Sarah, hva holder du på med?" hvisket han sint. "Du ødelegger alt." Jeg rykket armen til meg. "Nei," sa jeg. "Jeg redder meg selv." Jeg snudde meg mot gjestene igjen. Jeg visste at jeg måtte forklare meg nå, ellers ville de tro jeg var gal. Jeg måtte gi dem beviset jeg hadde i hodet, selv om jeg ikke hadde opptaket.
"For en time siden," sa jeg og lot stemmen bæres ut i kirkerommet. "Sto jeg utenfor døren her. Jeg hørte Ethan snakke med moren sin. Han sa at han aldri har elsket meg. Han sa at dette barnet ikke endrer noe, og at han planlegger å skille seg fra meg så snart barnet er født for å sikre arven sin." Jeg så på Ethans mor. Hun så ned i gulvet. Det var en innrømmelse i seg selv. Jeg så på Ethan. Han ble blek som et lik. Han visste at spillet var over.
Kapittel 9
Løftene Som Løy
"Dette er løgn!" ropte Ethan plutselig. Stemmen hans ekkoet mot de høye takene. "Hun er hormonell, hun vet ikke hva hun sier!" Han prøvde å latterliggjøre meg, å få det til å se ut som om jeg var en ustabil gravid kvinne som fantaserte. Det var akkurat det han hadde regnet med. Men jeg hadde forberedt meg på dette. "Er det løgn?" spurte jeg rolig. "Spør moren din. Spør henne hva dere snakket om ved prestekontoret. Spør henne om planen dere la for å ta barnet mitt fra meg."
Stillheten som fulgte var tyngre enn noen jeg hadde opplevd. Ethans mor reiste seg ikke. Hun satt bare der og stirret på hendene sine. Det var alt bekreftelsen jeg trengte. Gjester begynte å pakke sammen tingene sine. Noen så på meg med medynk, andre med beundring. Bryllupet var over før det hadde begynt. Musikken var stille. Blomstene visnet allerede i varmen fra lysene. Og jeg sto der, alene mot dem alle, men jeg hadde aldri følt meg sterkere.
Kapittel 10
Mikrofonen I Hånd
Presten prøvde å gjenoppta kontrollen. "Kanskje vi bør ta en pause," sa han usikkert. "Nei," sa jeg. "Det er ingen pause. Det er slutt." Jeg tok mikrofonen fra presten før han rakk å protestere. Hånden min skalvet nå, ikke av frykt, men av adrenalinet som pumpet gjennom årene mine. "Jeg vil takke alle som kom," sa jeg til forsamlingen. "Dere vitnet ikke et bryllup i dag. Dere vitnet en avsløring. Og jeg håper dere vil huske det når dere vurderer hvem dere stoler på."
Jeg la fra meg mikrofonen. Smerten i magen ble plutselig så intens at jeg måtte bøye meg fremover. Jeg kjente en varme som spredte seg nedover lårene. Vannet gikk. Tiden var ute. Barnet kom nå, uansett hva jeg ville. Jeg så på Ethan. Han sto fortsatt ved alteret, lamslått, uvitende om at livet hans var i ferd med å endre seg på en måte han ikke kunne kontrollere. Jeg snudde meg og begynte å gå mot utgangen, bort fra ham, bort fra alteret, og inn i resten av livet mitt.
