Mor kom inn i rommet med tårer i øynene. "Det er på tide," sa hun og hjalp meg med å feste sløret. Hendenes hennes skalvet litt. "Jeg er så stolt av deg, min jente." Jeg ønsket å fortelle henne det. Jeg ønsket å advare henne slik at hun ikke skulle bli såret når sannheten kom. Men jeg visste at hvis jeg sa noe nå, ville hun prøve å stoppe meg. Hun ville si at jeg tenkte feil, at Ethan bare var nervøs. Så jeg tie stille. Jeg lot henne kysser meg på pannen og føre meg ut i gangen.
Musikken startet. Orgeltonene fylte kirkerommet og vibrerte i gulvet under føttene mine. Jeg tok farens arm. Han så stiv og formell ut, men jeg kunne se stoltheten i holdningen hans. Vi begynte å gå. Gangen var lang, og hver fot jeg satte foran den andre krevde viljestyrke. Smertene i ryggen var nå blitt til regelmessige bølger som tok pusten fra meg. Jeg så mot alteret. Ethan sto der og ventet. Da han så meg, lyste ansiktet hans opp i et smil som nå fikk meg til å føle meg syk.
Kapittel 6
Gangen Mot Alteret
Hver gang jeg tok et skritt, kjente jeg barnet sparke inni meg. Det var som om det visste at noe var galt, at moren var i fare. Jeg holdt pusten for å skjule at jeg stønnet av smerte. Gjester på begge sider av gangen smilte og tørket tårer. De så et eventyr. De så ikke kvinnen som gikk mot sin egen henrettelse. Ethan strakte ut hånden da jeg endelig nådde frem. Da jeg la hånden min i hans, kjente jeg hvordan han klemte til, litt for hardt.
"Du ser vakker ut," hvisket han slik at bare jeg kunne høre det. "La oss få dette overstått." Ordene var så kalde at jeg nesten mistet balansen. Presten begynte å snakke, men stemmen hans lød fjern, som om jeg hørte ham under vann. Jeg fokuserte på pusten min. Inn og ut. Jeg måtte holde meg våken. Jeg måtte vente på rett øyeblikk. Ethan så på meg og trodde han hadde vunnet. Han trodde jeg var en naiv jente som ville gjøre hva som helst for å unngå en scene. Han kjente meg ikke i det hele tatt.
Kapittel 7
Ethans Smil
Presten spurte om noen hadde innvendinger mot dette ekteskapet. Det er det øyeblikket i alle bryllup hvor luften alltid blir litt tyngre, hvor alle venter på at ingen skal si noe. Jeg så på Ethan. Han så selvsikker ut, nesten arrogant. Han trodde han var trygg. Han trodde jeg var for redd, for gravid, for emosjonell til å gjøre noe drastisk. Jeg så ut over forsamlingen. Moren min satt på første rad og holdt et lommetørkle. Emily vinket forsiktig til meg.
Jeg snudde meg tilbake mot Ethan. "Jeg har en innvending," sa jeg. Stemmen min var ikke høy, men den var klar. Den skar gjennom stillheten i kirken som en kniv. Ethans smil frøs på plass. Øynene hans utvidet seg i sjokk. Presten stoppet opp og så forvirret på meg. "Unnskyld meg?" spurte han. Jeg tok et skritt bort fra Ethan, bort fra alteret. Smerten i magen var intens nå, men jeg lot ikke ansiktet mitt avsløre det. "Jeg kan ikke gifte meg med en mann som ikke elsker meg," sa jeg høyt.
