Hemmeligheten kunne ikke holdes skjult lenge. En lekkasje fra politiet gjorde at historien havnet i avisene. "Pike funnet i live etter to år - Far etterlyst." Bildet av Grace var på forsiden av alle aviser. Jeg prøvde å beskytte henne fra rampelyset, men det var umulig. Folk stoppet oss på gaten. De ville ta bilder. De ville høre historien. Grace hatet det. Hun ville bare være en vanlig jente igjen. Jeg måtte lære henne å håndtere oppmerksomheten. "De bryr seg," sa jeg. "De vil hjelpe." "De stirrer," sa Grace. "Som om jeg er en freak." Hun hadde rett. Vi var blitt en sensasjon.
Jeg ga et intervju. Bare ett. Jeg ville fortelle sannheten uten å utnytte smerten vår. "Min mann stjål livet vårt," sa jeg til kameraet. "Men vi er tilbake. Og vi gir ikke opp." Klippet gikk viralt. Tips begynte å strømme inn. Folk hadde sett en mann som matchet Neils beskrivelse i andre byer. Politiet fulgte opp hvert spor. Jeg satt hjemme og ventet på telefonen. Hver gang den ringte, hoppet jeg til. Var det ham? Hadde de funnet ham? Ventetiden var verre enn selve jakten. Jeg ville at det skulle være over. Jeg ville ha ham bak lås og slå.
Kapittel 7
Et Tips Fra Fremmed
En uke senere ringte telefonen til etterforskeren. En mann fra en bensinstasjon i nabofylket hadde sett Neil. Han hadde kjøpt mat og fylt opp en gammel bil. Han så stresset ut. Politiet satte opp en veisperring. Jeg fikk beskjed om å bli hjemme. "Det er for farlig," sa etterforskeren. "Han kan være desperat." Jeg nikket, men jeg kunne ikke sitte stille. Jeg pakket en veske. Hvis de tok ham, ville jeg være der. Jeg ville se ham i øynene. Grace ville ikke dra. Hun ville ikke se ham igjen. "Jeg er trygg her," sa hun. "Du må gjøre det for oss begge." Jeg kysset henne på pannen og dro.
Jeg kjørte til veisperringen. Politibiler sto overalt. Lyset blinket i mørket. Jeg satt i bilen min og ventet. Timene gikk. Det begynte å regne. Jeg så på klokken. Tre om morgenen. Da hørte jeg sirener. En bil ble stoppet. Døren ble åpnet. En mann ble dratt ut. Det var Neil. Han så sliten ut. Skjegget var langt. Klærne var skitne. Han så ikke ut som den velkledde mannen jeg hadde giftet meg med. Han så ut som en flyktning. Da de puttet ham i politibilen, så han opp. Han så meg. Jeg vinket ikke. Jeg snudde bare bilen og kjørte hjem. Det var over.
Kapittel 8
Fengselsbesøket
En måned senere fikk jeg tillatelse til å besøke ham i fengsel. Grace ville ikke komme. Hun var ikke klar. Jeg gikk inn i besøksrommet alene. Neil satt på andre siden av glasset. Han hadde håndjern på. Han så på meg med et tomt blikk. "Hvorfor?" spurte jeg. Det var det eneste jeg ville vite. Han sukket. "Det var ikke ment å bli slik," sa han. "Jeg tenkte ikke etter. Gjelden... jeg så ingen annen utvei." Jeg ristet på hodet. "Det finnes alltid en utvei. Du valgte den enkleste. Du ofret henne." Han så ned i bordet. "Jeg angret," sa han. Men jeg trodde ikke på ham. Angret kom først da han ble tatt.
"Du skal sitte inne resten av livet," sa jeg. "Og Grace skal aldri se deg igjen." Han nikket sakte. "Hun er tryggere uten meg," sa han. Det var den eneste sannheten han hadde sagt. Jeg reiste meg opp. "Farvel, Neil." Jeg gikk ut av rommet uten å se meg tilbake. Da jeg kom ut i sollyset, tok jeg et dypt pust. Luften smakte av frihet. Han kunne ikke skade oss lenger. Han var innestengt. Murene rundt ham var tykke. Og jeg visste at han aldri ville komme ut. Jeg gikk tilbake til bilen. Jeg hadde en datter å komme hjem til. En datter som ventet på meg.
