Kapittel 5
«Gratulerer, Isabella,» sa Dr. Cole, og holdt frem den lille, skrikende babyen. «Det er en gutt. Sterk og frisk.» Isabella strakte ut armene, tårene av glede blandet med smerten. Men før hun rakk å ta imot sønnen sin, hørte hun en annen lyd. Et annet skrik. Svakt, men tydelig. Hun så forvirret på legen. «Hva...?» Dr. Coles ansikt forandret seg. Han snudde seg raskt mot sykepleieren bak ham. «Er den andre...?» Sykepleieren nikket, med et uttrykk av sjokk. «Ja, doktor. Det er en jente også. Tvillinger.»
I det øyeblikket forandret alt seg. Isabella så hvordan Nathaniels ansikt ble blekt. Hun så hvordan Margarets øyne ble smale, som om hun regnet på noe. Og hun så hvordan Dr. Cole, etter et øyeblikks nøling, tok en beslutning. Han vendte seg mot Isabella, og i øynene hans så hun noe nytt: en fasthet, en besluttsomhet. «Isabella,» sa han lavt, slik at bare hun kunne høre, «du må være sterk nå. Det er to barn. Og de trenger deg.»
Isabella forsto. Hun forsto at disse to små livene nettopp hadde blitt hennes største våpen. Hun forsto at ektepakten, med sin grådige klausul, nettopp hadde blitt verdiløs. For med to arvinger, kunne ingen manipulere loven til sin fordel. Men hun forsto også faren. Hvis de trodde at bare ett barn var født... hvis de trodde at det andre var dødt... Da kunne alt fortsatt gå galt.
Kapittel 6: Et Valg Mellom Liv Og Død
Kapittel 6
Dr. Cole tok en rask beslutning. Han hvisket til en pålitelig sykepleier, Maria, som han hadde jobbet med i år. «Maria, ta jenta. Ikke inn i det vanlige nyfødtrommet. Ta henne til sikkerhetsrommet på avdeling B. Ingen får vite om henne. Ikke ennå.» Maria nikket, forståelsen lysende i øynene. Hun pakket den lille jenta forsiktig inn i et teppe og forlot rommet gjennom en sidedør, usett av Nathaniel og de andre.
Isabella, utmattet og skjelvende, spilte med. Da Nathaniel kom bort til henne med gutten i armene, smilte hun svakt. «Han er perfekt,» hvisket hun. Nathaniel nikket, men øynene hans søkte rommet, som om han lette etter noe – eller noen. «Bare én?» spurte han, og forsøkte å høres uformell ut. Dr. Cole svarte rolig. «Ja. En frisk gutt. Mor og barn har det bra under omstendighetene.» Isabella så hvordan lettelsen skylte over Nathaniels ansikt, og hun kjente en bitter smak i munnen. De trodde de hadde vunnet. De trodde de var trygge.
Men Dr. Cole visste bedre. Han hadde sett tegnene. Han hadde hørt ryktene om Isabellas mistanker. Og han hadde tatt et valg: han ville ikke være medskyldig i et mord. Han ville beskytte de uskyldige. Så han gjorde det eneste han kunne: han holdt hemmeligheten om tvillingjenta trygg, mens han forberedte seg på det som kom.
