Kapittel 7
Det som skjedde de neste timene, var et nøye planlagt skuespill. Isabella, som egentlig var stabil, begynte plutselig å få kraftige smerter. Blodtrykket hennes falt. Hjertet slo uregelmessig. Legene stormet inn – noen av dem var de samme som hadde hvisket med Margaret tidligere. Dr. Cole kjempet for å beholde kontrollen, men han var i undertall. «Vi mister henne,» ropte en av legene. «Vi trenger hjertestarter!»
Isabella hørte det hele som gjennom tåke. Hun forsto at de prøvde å drepe henne. At de hadde forgiftet infusjonen hennes, eller manipulert medisinene. Hun kjempet for å holde seg våken, for å kjempe. Men kroppen hennes var utmattet etter fødselen. Hun hørte Dr. Coles stemme, desperat: «Vi må gi henne adrenalin! Nå!» Og så, i et øyeblikk av klarhet, møtte hun hans blikk. Han nikket nesten umerkelig. Et løfte. Et signal.
Så kom den skingrende pipingen. Den rette linjen på skjermen. Og Isabellas siste bevisste tanke var: La dem tro jeg er død. La dem avsløre seg selv. Og så, med en siste, desperat anstrengelse, lot hun kroppen sin bli slapp. Hun lot dem tro at hun hadde tapt. Men i virkeligheten hadde hun nettopp vunnet første runde.
Kapittel 8: To Ord Som Rystet Grunnvollen
Kapittel 8
Da Dr. Cole sa «De er tvillinger», så han hvordan fargen forsvant fra Nathaniels ansikt. Han så hvordan Margarets smil frøs til is. Og han så hvordan Claires øyne ble smale, som om hun allerede tenkte på neste trekk. «Hva mener du?» spurte Nathaniel, og stemmen hans skjelvet. «Det var bare ett barn. Vi hørte bare ett skrik.» Dr. Cole møtte blikket hans, rolig men bestemt. «Jeg beklager at jeg ikke informerte dere tidligere, men situasjonen var kaotisk. Isabella fødte tvillinger. En gutt og en jente. Begge er i live.»
Stillheten som fulgte, var tykk som tåke. Nathaniel åpnet munnen, men ingen lyd kom ut. Margaret grep tak i sønnens arm, neglene borete seg inn i huden hans. «Det... det kan ikke stemme,» hvisket hun. «Advokaten sa...» Hun stoppet seg selv, men det var for sent. Dr. Cole hevet et øyenbryn. «Advokaten? Hvilken advokat, fru Margaret?» I det øyeblikket visste han at han hadde rett. At det var en konspirasjon. Og at han nettopp hadde ødelagt den.
Claire var den første til å gjenvinne fatningen. «Dette er fantastiske nyheter,» sa hun med en stemme som forsøkte å høres begeistret ut, men som røpte anstrengelsen. «To barn! Isabella ville ha vært så lykkelig.» Men øynene hennes lyste av noe annet: beregning. Hun tenkte allerede på hvordan de kunne snu dette til sin fordel. Det hun ikke visste, var at spillet allerede var tapt.
Kapittel 9: Hemmeligheten I Sikkerhet
Kapittel 9
Mens dramaet utspilte seg i fødestuen, satt sykepleier Maria i sikkerhetsrommet på avdeling B, med den lille tvillingjenta i armene. Jenta var rolig, som om hun visste at hun var i trygge hender. Maria hadde fått beskjed om å vente, om å ikke si noe til noen – ikke engang til de andre sykepleierne. Hun satt og vugget den lille, og tenkte på Isabellas siste blikk før hun «døde». Det blikket hadde sagt alt: Beskytt henne. Hold henne trygg.
Maria visste at hun spilte et farlig spill. Hvis Nathaniel eller Margaret fant ut hvor jenta var, kunne konsekvensene være katastrofale. Men hun hadde sett hva de var villige til å gjøre. Hun hadde hørt hviskingene, sett de hemmelige blikkene. Så hun gjorde det eneste riktige: hun ringte Samuel Roth, advokaten Isabella hadde kontaktet. «Hr. Roth,» sa hun lavt, «jeg har noe som tilhører Isabella. Noen som trenger beskyttelse.» Samuel forsto umiddelbart. «Hold deg der, Maria. Jeg kommer.»
Innen en time sto advokaten i sikkerhetsrommet, med en pålitelig livvakt ved sin side. Han så på den lille jenta, og øynene hans ble fuktige. «Hun er vakker,» hvisket han. «Og hun er nøkkelen til alt.» Han tok frem telefonen og ringte en kontakt i barnevernet, en person han visste han kunne stole på. «Vi trenger et midlertidig fosterhjem,» sa han. «Et sted ingen kan finne henne. Ikke ennå.»
