Advokatkontoret lå i en bygning av glass og stål i sentrum, langt fra det rolige forstadsområdet vi bodde i. Fru Bergman, advokaten jeg hadde valgt, var kjent for å være nådeløs i skilsmissesaker. Hun lyttet tålmodig mens jeg fortalte historien, mens jeg la frem kopier av regnearket jeg hadde funnet og den blå mappen. Øynene hennes ble smalere for hver setning jeg sa, og da jeg var ferdig, lente hun seg frem over skrivebordet.
"Din mann har undervurdert deg grundig," sa hun og tapte en penn mot bordplaten. "Denne klausulen her er gull verdt. Hvis han vil ha 50/50 på regningene, får han 50/50 på alt annet også. Inkludert selskapet hans." Jeg kjente en kald tilfredshet spre seg i kroppen. "Jeg vil ikke ha selskapet," sa jeg. "Jeg vil ha verdien av det. Og jeg vil ha huset." Fru Bergman smilte, et skarpt smil som lovet smerte for motparten. "Da får vi akkurat det."
Kapittel 4
Fasaden Smuldrer
Dagene som fulgte var preget av en merkelig stillhet i huset. Han fortsatte å komme sent hjem, og lukten av en fremmed parfyme hang noen ganger i klærne hans når han la dem fra seg i soverommet. Jeg sa ingenting. Jeg samlet bare bevis. Jeg tok bilder av kvitteringer, jeg lagret meldinger, og jeg dokumenterte hver krone som gikk ut av våre felles kontoer. Han trodde han bygde et nytt liv i hemmelighet, men han bygde egentlig saken mot seg selv.
En kveld kom han inn i stuen mens jeg satt og gikk gjennom papirer. "Hva holder du på med?" spurte han og prøvde å høres uinteressert ut. "Bare organiserer økonomien vår," svarte jeg uten å se opp. "Som vi ble enige om." Han knyttet nevene i lommene, men klarte ikke å komme med en kommentar. Han visste at han hadde satt i gang en maskin han ikke lenger kunne kontrollere. Fasaden av den suksessrike forretningsmannen begynte å få sprekker.
Kapittel 5
Den Andre Kvinnen
Jeg fant ut hvem hun var en uke senere. Hun het Sofia, og hun jobbet i markedsavdelingen i firmaet hans. Det var ikke bare en affære; det var en plan. Regnearket jeg hadde funnet viste at han allerede hadde beregnet kostnadene for en ny leilighet til henne. Han hadde sett for seg fremtiden sin, og i den fremtiden var det ikke plass til meg. Men han hadde glemt at jeg var arkitekten bak fundamentet han sto på.
Jeg bestemte meg for å møte henne. Ikke for å konfrontere henne, men for å se henne i øynene. Jeg ventet utenfor kontorbygningen hans en ettermiddag. Da hun kom ut, så hun ung og selvskikker ut. Jeg gikk bort til henne og presenterte meg. "Jeg er kona hans," sa jeg rolig. Hun ble blek, men holdt blikket. "Han sa dere skulle skilles." "Det skal vi," svarte jeg. "Men før det skjer, vil jeg at du skal vite hva du faktisk kjøper deg inn i." Jeg ga henne et visittkort til advokaten min. "Ring henne hvis du vil vite hva han egentlig er verdt."
