Åpne bøkene til selskapet hans var som å åpne en bok med løgner. Det var overføringer til kontoer jeg ikke kjente til, utgifter som var merket som "forretning" men som tydelig var personlig luksus. Jeg satt med revisoren Fru Bergman hadde anbefalt, og vi gikk gjennom tallene linje for linje. "Dette er underslag," sa revisoren tørt. "Ikke mye, men nok til å skape problemer hvis det kommer frem." Jeg nikket. Jeg trengte ikke å anklage ham for kriminalitet, jeg trengte bare å bruke tallene til min fordel i forhandlingene.
Hver oppdagelse ga meg mer styrke. Han hadde brukt firmaets kredittkort til å betale for middager med Sofia, til å kjøpe gaver til henne, til å finansiere den nye livsstilen sin. Alt på min regning, indirekte, siden jeg var medeier i bunnstrukturen. Jeg laget en mappe med alt. "Dette er vår forhandlingsstyrke," sa jeg til advokaten. Hun nikket godkjennende. "Med dette kan vi få ham til å signere hva som helst for å unngå en rettssak."
Kapittel 7
Firmaets Hemmelighet
Det største sjokket kom da vi gravde dypere i selskapsstrukturen. For fem år siden, da firmaet skulle utvides, hadde han behov for kapital. Jeg hadde signert som garantist for et stort lån, men i skyggen av den avtalen hadde jeg også fått tildelt "stille aksjer". Disse aksjene ga meg stemmerett ved salg eller oppløsning av selskapet. Han hadde glemt dette, eller kanskje trodd han kunne skjule det. Men papirene lå i den blå mappen.
Dette endret alt. Det betydde at jeg ikke bare kunne kreve halvparten av verdien; jeg kunne blokkere ethvert salg av selskapet hvis han ikke gikk med på mine vilkår. Han trodde han kunne selge firmaet og ta med seg pengene til et nytt liv med Sofia. Nå visste jeg at han ikke kunne selge en eneste aksje uten min signatur. Maktdynamikken hadde skiftet fullstendig. Jeg var ikke lenger den avhengige hustruen; jeg var nøkkelen til hans fremtid.
Kapittel 8
Konfrontasjonen
En måned etter den første samtalen om deling av regninger, kalte jeg inn til et møte. Advokaten min var til stede, og hans advokat satt på andre siden av bordet. Luften i møterommet var tykk av spenning. Han så på meg med en blanding av sinne og forvirring. "Hvorfor må vi gjøre dette så komplisert?" spurte han. "Jeg ville bare ha en rettferdig fordeling av utgiftene." Jeg la frem en bunke papirer foran ham.
"Dette er den rettferdige fordelingen," sa jeg. "Halvparten av huset, halvparten av sparekontoene, og halvparten av aksjene i firmaet ditt, inkludert verdien av de stille aksjene mine." Han ble sittende målløs. "Du kan ikke mene det," sa han. "Det er firmaet mitt." "Det er vårt," rettet jeg ham. "Og hvis du ikke godtar dette, vil jeg be om en full revisjon av selskapets bøker for de siste fem årene." Fargen forsvant fra ansiktet hans. Han visste hva det betydde.
