Zainab vandret langs elvebredden alene. Lyden av vannet beroliget henne, men tankene hennes var et kaos. Hun elsket Yusha. Det var hun sikker på. Men tilliten var skaket. Kunne hun stole på en mann som hadde lurt henne så grundig? Hun satte seg på en stein og lot solen varme ansiktet sitt. Hun tenkte på hvordan han beskrev solen for henne. Han hadde malt et bilde i hodet hennes som var vakrere enn noe hun kunne ha sett med øynene. Var det ikke det som betydde noe? At han ga henne verden gjennom ord?
Hun husket hvordan han hadde beskyttet henne mot kulden, hvordan han hadde lagt sin egen kappe over skuldrene hennes. En mann som bare var ute etter makt ville ikke ha vist slik omsorg. Kanskje var løgnen hans ikke av ondskap, men av frykt? Frykt for å ikke være elsket for seg selv. Zainab reiste seg opp. Hun visste hva hun måtte gjøre. Hun måtte konfrontere ham igjen, men denne gangen ikke med sinne, men med åpenhet. Hun snudde seg og gikk tilbake mot hytta. Hun var klar for å tilgi, hvis han var verdig det.
Kapittel 4
Farens Ankomst
Neste morgen banket det hardt på døren til hytta. Zainab kjente igjen lyden av farens stokk mot treverket. Hun stivnet. Yusha la en beskyttende hånd på skulderen hennes. "Jeg er her," sa han rolig. Han åpnet døren. Utenfor sto faren, med søstrene bak seg. Farens ansikt var forvrengt av et grådig smil. "Så," sa han og så på Yusha. "Det stemmer altså. Du er rik." Yusha nikket kaldt. "Det angår ikke deg." Faren lo. "Alt som tilhører datteren min, angår meg. Og siden du er mannen hennes, tilhører formuen din nå familien."
Zainab trådte frem. "Jeg tilhører ikke deg lenger, far," sa hun med en fasthet som overrasket alle. "Jeg er gift. Jeg har mitt eget liv." Faren ble sint. "Din utakknemlige unge! Jeg ga deg bort til en tigger for å bli kvitt skammen, og nå viser det seg at du sitter på gull! Du kommer hjem med oss. Nå!" Han prøvde å gripe tak i armen hennes, men Yusha stoppet ham. "Rør henne ikke," sa Yusha, og stemmen hans var nå hard som stål. "Hun er ikke din eiendom. Og jeg er ikke din bank." Faren snøftet. "Vi får se om du sier det samme når jeg tar med meg myndighetene."
Kapittel 5
En Farlig Trussel
Faren dro, men han lovte å komme tilbake. "Dette er ikke over," ropte han da han gikk. "Jeg skal ødelegge deg, Yusha. Ingen nekter meg det som er mitt." Zainab skjelvte. Hun kjente faren godt. Han var ikke en mann som ga opp lett. "Han vil skade deg," sa hun til Yusha. "Vi må dra." Yusha ristet på hodet. "Jeg kan ikke løpe fra ham. Hvis jeg gjør det, vil han aldri slutte å forfølge oss. Vi må stå opp mot ham." Zainab kjente en ny styrke vokse inni seg. Hun ville ikke være et offer lenger. Ikke for faren, og ikke for skjebnen.
"Hva skal vi gjøre?" spurte hun. Yusha tok hånden hennes. "Jeg har kontakter i byen. Jeg kan få ham arrestert for trusler og forsøk på utpressing. Men jeg trenger ditt vitnemål. Du må være villig til å vitne mot ham." Zainab nølte. Å vitne mot sin egen far var en tung byrde. Men hun tenkte på alle årene med mishandling. På hvordan han hadde kalt henne "det tingen". På hvordan han hadde solgt henne bort. "Jeg skal vitne," sa hun bestemt. "Han skal ikke få skade noen flere."
