Hjemmet til Ethan var enkelt, ryddig og tilpasset hans behov. Ingen løse tepper, ingen skarpe hjørner. Da de kom inn, sniffet Thor nysgjerrig i hvert rom, kartla territoriet sitt. Ethan viste ham kurven han hadde kjøpt, plassert i hjørnet av stuen ved siden av sofaen. Thor så på kurven, deretter på Ethan, og la seg i stedet rett ved siden av sofaen. Han ville være nær. Ethan satte seg i sofaen og lot hånden hvile på hundens rygg. Han kunne kjenne hjerteslagene til dyret, rolige og støe.
Den natten våknet Ethan av mareritt, som han ofte gjorde. Han satt opp i sengen, svett og forpustet, hjertet hamret mot ribbeina. Før han rakk å orientere seg, kjente han en tung vekt mot beinet sitt. Thor hadde lagt hodet på sengen, og han stønnet lavt, en påminnelse om at han var der. Ethan la hånden på hundens hode og pustet sakte ut. Han var ikke alene i mørket lenger. Hunden hadde våknet av lyden av Ethans uro, en evne som gikk utover vanlig hørsel. De våket sammen den natten, to soldater som voktet hverandres rygg.
Kapittel 7: Trening og tillit
De neste dagene besto av trening. Ikke den harde treningen politiet brukte, men trening basert på tillit. Ethan lærte Thor nye kommandoer, tilpasset deres nye liv sammen. «Frem,» «Stopp,» «Vakt.» Thor lærte raskt, ivrig etter å behage sin nye fører. Det var som om hunden hadde ventet på noen som snakket språket hans. Karen kom på besøk for å sjekke fremgangen, og hun var sjokkert over transformasjonen. Thor fulgte Ethan overalt, men uten den spente kroppen som før.
«Han ser på deg som sin leder,» sa Karen mens de satt i stuen. «Han stoler på at du vet hvor dere skal.» Ethan smilte. «Det gjør jeg også. Vi navigerer begge i mørket nå.» De gikk turer i parken, Ethan med stokken, Thor ved siden av ham som en skygge. Folk stirret, noen trakk barna sine til side, redde for den store hunden med de skarpe øynene. Men Thor ignorerte dem. Hans eneste fokus var mannen som holdt i enden av båndet. Han var ikke lenger en våpen, han var en beskytter.
Kapittel 8: Historien om Thor
En kveld fant Ethan en mappe som Karen hadde latt igjen. Den inneholdt Thors journaler. Ethan leste dem med fingrene, ved hjelp av punktskrift-versjonen han hadde bedt om. Han leste om Thors forrige fører, en mann ved navn Lars. De hadde vært sammen i fem år. Lars hadde blitt drept i en skuddveksling mens Thor så på, powerless til å hjelpe. Siden den dagen hadde Thor nektet å adlyde andre. Han ventet på Lars. Han trodde ingen andre var verdige.
Ethan la fra seg papirene og kjente en dyp sorg for hunden. Han forsto nå hvorfor Thor hadde reagert slik på ham. Det var ikke bare militærlukten. Det var sorgen. Ethan hadde mistet sine brødre i hæren. Han visste hvordan det føltes å være den som overlevde, den som måtte leve videre med skylden. «Vi skal fikse dette, gutt,» hvisket han til hunden som lå ved føttene hans. «Vi skal ære Lars ved å leve godt.» Thor løftet hodet og ga et kort bjeff, som om han forsto hvert ord. Det var en pakt inngått i stillhet.
