Nyheter sprer seg raskt i en liten by. Ryktet om at den farlige politihunden hadde blitt adoptert av en blind mann skapte bølger. Noen var bekymret for sikkerheten. «Hva om han angriper noen?» spurte en nabo til Ethan da de møttes på gaten. Ethan stoppet og snudde seg mot stemmen, med Thor sittende rolig ved siden av ham. «Han angriper ikke uten grunn,» sa Ethan rolig. «Og han er mer beskyttende enn noen annen hund du vil møte.» Naboen så skeptisk ut, men Thor gjespet og la seg ned, helt ufarlig å se til.
Likevel fortsatte ryktene. Noen ringte politiet for å klage på at en «farlig hund» gikk løs i nabolaget. Politiet kom for å sjekke, men da de så hvordan Thor oppførte seg, skjønte de at rapportene var overdrevne. «Han er bedre trent enn de fleste hunder vi ser,» sa en av betjentene til Ethan. «Du har gjort en god jobb.» Ethan nikket takknemlig. Det var viktig for ham at Thor ble akseptert. Han ville ikke at hunden skulle føle seg utstøtt igjen. De var et team, og teamet måtte fungere i verden utenfor.
Kapittel 10: En ny jobb
Ethan hadde gått arbeidsledig siden han mistet synet. Han følte seg ofte nytteløs. Men med Thor ved sin side, begynte han å tenke på muligheter. Han kontaktet en organisasjon som hjalp funksjonshemmede med å finne arbeid. De var skeptiske til å ansette en blind mann, helt til de hørte om Thor. «En hund på det nivået kan være en stor eiendel,» sa rekruttereren. «Han kan fungere som guide og beskytter.» Ethan fikk en jobb som konsulent for sikkerhetsfirmaer, en jobb hvor hans erfaring fra hæren og Thors evner var gull verdt.
Første dag på jobben var nervepirrende. Ethan var redd for å ikke mestre det. Men Thor merket uroen og presset seg inntil Ethans bein, en stille påminnelse om styrke. Da Ethan gikk inn i møterommet, fulgte Thor like bak, en stille vakt. Kollegene var først usikre, men Ethans kompetanse og Thors disiplin vant dem raskt over. «Det er som å ha en ekstra kollega,» sa sjefen etter en uke. «En som aldri sover på vakt.» Ethan følte seg nyttig igjen. Thor hadde gitt ham mer enn trygghet; han hadde gitt ham en mening.
Kapittel 11: Nattlige mareritt
Til tross for fremgangen var det fortsatt vonde netter. Både Ethan og Thor led av PTSD. Noen netter våknet de begge samtidig, skremt av lyder som ikke var der. De lærte seg å berolige hverandre. Ethan snakket lavt til Thor, fortalte ham at de var trygge. Thor la hodet i fanget til Ethan og lot seg stryke til pusten ble rolig igjen. Det var en dans av helbredelse. De lærte hverandre at fortiden ikke kunne skade dem lenger, så lenge de var sammen.
En natt var marerittet verre enn vanlig. Ethan skrek i søvne, og Thor begynte å bjeffe varsler, klar til å forsvare. Ethan våknet brått, forvirret og redd. Thor slikket ham i ansiktet, en grov tunge som minnet ham om hvor han var. «Jeg er her,» sa Ethan til hunden, men det var også til seg selv. De satt oppe resten av natten, våkne ved siden av hverandre. Det var i disse øyeblikkene av sårbarhet at båndet deres ble sterkester. De var ikke bare eier og kjæledyr; de var brødre i våpen.
