Forholdet mellom Oliver og Adrian vokste for hver dag. Adrian lærte gutten hvordan man bruker verktøy trygt, hvordan man måler riktig, hvordan man respekterer materialene man jobber med. Oliver, som alltid hadde vært sjenert og tilbakelent, blomstret under Adrians veiledning. Han begynte å snakke mer, le mer, og han sov bedre om nettene uten astma-anfall.
En kveld fant jeg dem i stuen sammen. Adrian hadde laget en liten trebåt til Oliver av rester fra døren han hadde reparert. «Til min beste medhjelper,» sa Adrian og ga den til gutten. Oliver omfavnet ham så hardt at jeg trodde han skulle klemme livet av den skadde mannen. «Takk, Adrian. Du er som en far for meg.» Ordene hang i luften, og jeg så hvordan Adrian kjempet med tårene. Han hadde mistet sin egen datter, og nå hadde han funnet en sønn.
Kapittel 6: Jeg begynner å grave
Jeg kunne ikke slutte å tenke på Adrians datter Emma. Ni år gammel, alene et sted i dette enorme landet. Jeg begynte å spørre rundt på sosialkontoret, men de kunne ikke hjelpe uten mer informasjon. Adrian husket ikke navnet på barnevernet som tok henne, bare at det var i en annen by. Han hadde vært for syk og forvirret da det skjedde, og papirene hans var borte.
Jeg brukte kveldene etter jobb på å søke gjennom offentlige registre online. Det var som å lete etter en nål i en høystakk, men jeg ga ikke opp. Hver gang jeg så Adrian le med Oliver, hver gang jeg så ham fikse noe i huset med hendene som en gang hadde bygget hjem for andre, visste jeg at han fortjente å få datteren sin tilbake. Det ble en misjon for meg, like viktig som å betale husleien.
Kapittel 7: En overraskende oppdager
Etter tre ukers søking fant jeg endelig noe. Et navn på en fosterfamilie i en by tre timer unna. Familien het Thompson, og de hadde tatt inn en jente ved navn Emma for to år siden. Jeg ringte nummeret med skjelvende hender. En kvinne tok telefonen, og da jeg spurte om Emma, ble det stille i andre enden.
«Hvem spør?» sa hun forsiktig. Jeg forklarte hvem jeg var, og at Adrian var Emmas far. «Han har lett etter henne,» sa jeg. «Han elsker henne veldig høyt.» Kvinnen sukket. «Emma snakker om ham noen ganger. Hun tror han glemte henne. Vi har fortalt henne at han kom så snart han kunne.» Jeg kjente et stikk i hjertet. Adrian hadde ikke glemt henne, han hadde bare ikke klart å finne henne.
