Jeg fortalte Adrian hva jeg hadde funnet ut. Han satt stille i lang tid, og jeg trodde først at han ikke hadde hørt meg. Så begynte skuldrene hans å riste, og han gråt stille. Det var ikke tårer av sorg, men av håp som han ikke hadde tillatt seg å føle på år. «Tror du de vil la meg se henne?» spurte han med en stemme som knapt var hørbar.
«Vi må prøve,» sa jeg. «Men Adrian, du må være forberedt. Det kan ta tid. Systemet er ikke laget for å gjøre dette enkelt.» Han nikket. «Jeg har ventet to år. Jeg kan vente litt lenger.» Jeg begynte å planlegge reisen. Det kom til å koste penger vi ikke hadde, men jeg visste at dette var viktigere enn alt annet. Jeg tok på meg tre ekstra vakter den uken for å spare nok til bensin og mat.
Kapittel 9: Reisen begynner
Vi dro en lørdag morgen før soloppgang. Adrian satt i passasjersetet med benet sitt utstrakt, og Oliver sov i baksetet med den lille trebåten klemte inntil brystet. Turen var lang og stille, hver av oss opptatt med våre egne tanker. Adrian stirret ut vinduet på landskapet som passerte, og jeg lurte på hva han tenkte på. Kanskje husket han den siste gangen han holdt datteren sin i armene.
Da vi nærmet oss byen, begynte Adrian å bli nervøs. Hendene hans skalv, og han pustet tungt. «Hva om hun ikke vil se meg?» spurte han. «Hva om hun hater meg for at jeg forsvant?» Jeg la en hånd på skulderen hans. «Hun er ni år, Adrian. Hun savner faren sin. Uansett hva som har skjedd, er du fortsatt faren hennes.» Han nikket, men jeg kunne se frykten i øynene hans.
