Jeg stanset videoen og åpnet nettbanken min med skjelvende fingre. Jeg logget inn, selv om jeg allerede visste hva jeg kom til å se. Kontoen vi hadde brukt til alt, fra dagligvarer til ferier, var nesten tom. Det var bare noen få tusenlapper igjen. Pensjonskontoen, som vi hadde bygget opp i tjue år, var redusert med mer enn halvparten. Jeg følte meg svimmel. Dette var ikke bare en følelsesmessig svik; dette var en økonomisk katastrofe. Hvordan skulle jeg klare meg? Hvordan skulle jeg betale huset?
Jeg reiste meg opp og gikk rundt bordet. Sinnet begynte å boble opp i meg, varmere enn sorgen. Han hadde ikke bare lurt meg; han hadde satt vår fremtid på spill. Han hadde tatt beslutninger som påvirket oss begge uten å involvere meg. "Vi er et team," hadde vi alltid sagt. "Alt er 50/50." Men dette var ikke 50/50. Dette var ham som tok alt fra meg for å rydde opp i rotet han hadde laget før han engang kjente meg. Jeg slo hånden i bordet. "Anthony, hvordan kunne du?"
Kapittel 7
Brevet Fortsetter
Jeg gikk tilbake til stolen og leste resten av brevet. Det var mer der, skrevet med en annen penn, som om han hadde lagt til noe i hast. "Maggie, jeg vet du er sint. Du har rett til å være det. Men det er en ting til. Pengene er ikke borte for alltid. Jeg har en plan. Jeg har kontaktet en advokat, David Miller. Han har dokumentene for overføringen av eiendelene. Hvis jeg dør før dette er løst, er det din oppgave å møte ham. Ikke la dem vinne. Jeg kjempet for deg til det siste. Vær sterk nå." Jeg stirret på navnet David Miller. Jeg kjente ikke til noen advokat ved det navnet.
Hvorfor hadde han ikke fortalt meg om advokaten mens han levde? Hvorfor måtte jeg finne ut av dette nå, når sorgen var ferskest? Det føltes som om han lastet over ansvaret på meg i siste øyeblikk. Jeg tok telefonen og søkte etter nummeret til advokatfirmaet som sto nederst på brevetet. Det var sent på kvelden, men jeg la igjen en melding. "Dette er Margaret Holloway. Anthony sa jeg skulle kontakte deg. Det haster." Jeg la på og satt i stillheten igjen. Huset virket større nå, som om veggene presset inn på meg.
Kapittel 8
Natten Uten Søvn
Den natten sov jeg ikke. Jeg lå i sengen vår, på hans side av madrassen, og lukket øynene, men søvnen kom ikke. Hver gang jeg begynte å døsne, så jeg videoen for meg. Jeg så frykten i øynene hans. Jeg lurte på om smertene han hadde hatt de siste ukene, skyldtes stresset like mye som sykdommen. Hadde jeg vært så oppslukt av min egen bekymring for helsen hans at jeg ikke la merke til tegnene? Hadde jeg spurt ham hvorfor han våknet svett om nettene? Jeg hadde trodd det var medisiner. Kanskje det var mareritt.
Jeg snudde meg og klemte puten hans. Den luktet fortsatt av ham. Jeg hatet ham i ett øyeblikk, og elsket ham i det neste. Det var en emosjonell berg-og-dalbane som fikk meg til å føle meg fysisk syk. Hvordan kunne en mann være så god og så hemmelighetsfull på samme tid? Han hadde stjålet fra vår fremtid for å beskytte min fortid. Det var en paradoks jeg ikke klarte å løse. Jeg stod opp midt på natten og gikk ned til kjøkkenet for å drikke vann. Huset knirket, og jeg hoppet til ved hver lyd.
