Klokken ni neste morgen ringte telefonen. Det var David Miller. Stemmen hans var profesjonell, men vennlig. "Fru Holloway, jeg beklager så mye for tapet ditt. Anthony var en god mann." Ordene hans fikk tårene til å komme igjen, men jeg svelget dem. "Han etterlot seg en del uavsluttede affærer," fortsatte advokaten. "Jeg tror det er best vi møtes personlig. Det er ting som ikke bør diskuteres over telefonen." Jeg avtalte et møte samme ettermiddag. Jeg trengte å komme ut av huset. Jeg trengte å gjøre noe aktivt for å få kontroll tilbake.
Jeg kledd på meg og så i speilet. Jeg så eldre ut enn jeg hadde gjort for en uke siden. Grått hår ved tinningene, poser under øynene. Sorg aldrer en raskere enn tiden gjør. Jeg kjørte til advokatkontoret i sentrum. Bygningen var gammel og solid, akkurat som advokaten så ut til å være. Da jeg kom inn i kontoret hans, la han frem en tykk mappe på skrivebordet. "Anthony var veldig grundig," sa han. "Han visste at tiden kunne være knapp."
Kapittel 10
Mappen På Skrivebordet
Advokaten åpnet mappen. Inni lå det kopier av bankoverføringer, kontrakter, og noe som så ut som trusler. "Som Anthony fortalte deg i videoen, hadde han en fortid han trodde han hadde lagt bak seg," sa Miller. "Men for seks måneder siden ble han kontaktet igjen. De krevde en sum på to millioner dollar. Anthony nektet å fortelle deg fordi han visste at du ville prøve å hjelpe, og han ville ikke at du skulle bli dratt inn i dette." Jeg nikket sakte. Han hadde rett. Jeg hadde tilbudt å selge smykkene mine, å ta opp lån. Han hadde stoppet meg hver gang.
"Men han betalte dem ikke fullt ut," sa jeg og pekte på papirene. "Her står det at det mangler enda en halv million." Miller nikket alvorlig. "Det stemmer. Han betalte det han kunne for å kjøpe tid. Men nå som han er borte, tror de at gjelden forsvinner. Det gjør den ikke. De kommer til å kontakte deg." Jeg kjente en kulde spre seg i kroppen. "Meg? Hvorfor meg?" "Fordi du er enken. Og fordi de tror du har tilgang til mer midler enn Anthony hadde tilgjengelig." Jeg ristet på hodet. "Jeg har ingenting. Han tok alt."
Kapittel 11
Trusselen
"De vet ikke at kontoene er tomme," sa Miller. "Og de bryr seg kanskje ikke. For dem handler det om prinsipper. Hvis du ikke betaler, vil de gjøre livet ditt vanskelig. De kan prøve å ta huset. De kan prøve å skade omdømmet ditt." Jeg satt stille og lot informasjonen synke inn. Anthony hadde etterlatt meg ikke bare med sorg, men med en mål på ryggen. "Hva foreslår du?" spurte jeg. Miller lente seg frem. "Vi kan gå til politiet. Vi har bevis på utpressing. Men det vil bli offentlig. Det vil bli i avisene. Er du villig til det?"
Jeg tenkte på Anthony. Han hadde alltid vært en privat mann. Han hatet oppmerksomhet. Å havne i avisene på grunn av kriminell gjeld ville være det siste han ville ha ønsket. "Er det en annen vei?" spurte jeg. Miller sukket. "Vi kan forhandle. Kanskje vi kan få dem til å godta en lavere sum. Men det krever at du viser dem at du er villig til å kjempe. Noen ganger er det eneste språket de forstår, styrke." Jeg nikket. Jeg hadde ikke valg. Jeg måtte være sterk for Anthony, selv om jeg følte meg svak.
