Mannen satte seg ned uten å hilse. Han la en konvolutt på bordet. "Dette er de nye vilkårene," sa han. Stemmen var den samme som på telefonen, men uten forvrengning nå. "Beløpet er doblet. For bryet." Jeg holdt hendene rolige i fanget, selv om hjertet hamret. "Jeg har ikke de pengene," sa jeg, akkurat som jeg hadde øvd på. "Anthony tok alt." Mannen lo kort. "Det er ikke vårt problem. Selg huset. Selg bilen. Vi bryr oss ikke." Han lente seg frem. "Eller så vil du angre."
I det øyeblikket nikket politimannen som satt ved bordet ved siden av, skjult som en vanlig gjest. To andre betjenter reiste seg fra baren. "Politiet," sa de høyt og tydelig. Mannen ved bordet mitt spratt opp, men det var for sent. De grep ham i armene før han rakk å reagere. "Du er arrestert for utpressing og trusler," sa en av betjentene. Mannen så på meg med ren forakt. "Du tror dette er over?" hvisket han da de førte ham bort. "Det er aldri over." Jeg satt igjen ved bordet, skjelvende, men i live.
Kapittel 16
Etter Arrestasjonen
Politiet forsikret meg om at mannen var en mellommann, og at arrestasjonen hans ville sende et signal til de andre. Det ville ta tid å rulle opp hele nettverket, men den umiddelbare trusselen mot meg var borte. Jeg kjørte hjem i det som føltes som en evighet. Da jeg kom inn i huset, låste jeg døren bak meg og lentet meg mot den. Det var over. Anthony var renvasket. Han trengte ikke lenger beskytte meg fra skyggene. Jeg gikk inn i stuen og satte meg i stolen hans.
Jeg tok frem den rosa puten igjen. Den lå på bordet, en påminnelse om alt vi hadde gått gjennom. Jeg strøk over det strikkede stoffet. Det var grovt under fingrene mine. Jeg tenkte på hvor mange ganger han hadde sittet her og holdt i denne puten, alene i mørket, og tenkt på hvordan han skulle fortelle meg sannheten. Han hadde valgt å bære byrden alene for å spare meg for smerten. Og nå måtte jeg bære sorgen over at han dro alene. Det var en byttehandel jeg ikke hadde bedt om, men som jeg måtte akseptere.
Kapittel 17
Oppryddingen
Dagene etter arrestasjonen ble brukt til å rydde opp i Anthoys papirer. Det var en smertefull prosess å gå gjennom livet hans dokument for dokument. Jeg fant flere hemmeligheter, små og store. En sparekonto han hadde til nevøen sin som jeg ikke visste om. En forsikring han hadde tegnet for ti år siden som nå ville utbetales til meg. Det var nok til å betale huset og gi meg en komfortabel pensjonisttilværelse. Anthony hadde planlagt for meg, selv i kaoset.
Jeg fant også en dagbok han hadde ført de siste månedene. Den var ikke skrevet for meg, men for ham selv. "I dag var Maggie så lykkelig," sto det i en oppføring. "Hun snakket om tur til Italia. Jeg kunne ikke fortelle henne at vi kanskje ikke har råd. Jeg smilte bare og sa at vi får se. Det dreper meg å lyve for henne, men det dreper meg mer å se henne redd." Jeg leste side etter side med slike oppføringer. Han hadde ofret sin egen fred for å bevare min. Det var den største kjærlighetserklæringen jeg noen gang hadde fått.
