Før jeg kunne bestemme meg for neste steg, følte jeg et behov for å gå tilbake til sykehuset. Jeg trengte å se rommet hvor han døde. Kanskje ville jeg finne flere spor der. Sykepleieren som hadde gitt meg puten, het Sarah. Jeg fant henne ved sykepleierstasjonen. Hun så overrasket ut da jeg kom bort til henne. "Fru Holloway," sa hun. "Hvordan går det?" "Jeg har åpnet puten," sa jeg lavt. Hun nikket forståelsesfullt. "Jeg visste at han ville at du skulle få den. Han ba meg passe på den da han ble for svak til å gjøre det selv."
"Visste du hva som var inni?" spurte jeg. Hun ristet på hodet. "Nei. Men jeg så hvor engstelig han ble hver gang du kom. Han gjemte den under madrassen hver gang. Han var redd for at du skulle finne den for tidlig." Det bekreftet at dette hadde vært planlagt. Han hadde visst at han kom til å dø. Han hadde forberedt meg på sannheten, på sin egen måte. "Takk," sa jeg til Sarah. "For at du passet på den." Hun la en hånd på armen min. "Han elsket deg veldig høyt. Alt han gjorde, gjorde han for deg." Jeg ønsket å tro det, men smerten av løgnen satt fortsatt dypt.
Kapittel 13
Et Møte I Mørket
En uke senere fikk jeg en telefon fra et ukjent nummer. Stemmen i andre enden var forvrengt, mekanisk. "Vi vet at du har snakket med advokaten," sa stemmen. "Det er ikke lurt. Vi vil ha pengene innen fredag. Ellers vil det skje uhell." Linjen ble brutt. Jeg satt med telefonen i hånden og stirret på skjermen. Dette var virkelig. Dette var ikke bare papirer hos en advokat; dette var virkelige mennesker som truet meg. Jeg ringte Miller med en gang. "De har kontaktet meg," sa jeg. "De ga meg en frist."
"Ok," sa Miller rolt. "Da setter vi planen i verk. Vi skal ikke betale. Vi skal lokke dem ut. Politiet er varslet. Vi skal bruke deg som agn." Jeg kjente frykten krype opp i magen. "Som agn?" "Ja. Vi skal møte dem på et offentlig sted. Vi skal ha opptak. Det er den eneste måten å få dem bort fra deg en gang for alle." Jeg nølte. Det var farlig. Men å leve med truslene resten av livet var farligere. "Ok," sa jeg. "Jeg gjør det. For Anthony."
Kapittel 14
Planleggingen
De neste dagene var en øvelse i tålmodighet. Politiet instruerte meg om hva jeg skulle si, hvordan jeg skulle kle meg, og hvor jeg skulle stå. De plasserte mikrofoner i vesken min og i jakken min. Jeg følte meg som en skuespiller i en film jeg ikke ville være med i. Men jeg tenkte på Anthony. Han hadde kjempet denne kampen alene i seks måneder. Han hadde båret på denne frykten hver dag mens han smilte til meg over frokostbordet. Jeg kunne i det minste kjempe denne ene kampen for ham.
Møtestedet var en kafé i sentrum, midt på dagen da det var mye folk. Trygghet i tall. Jeg satt ved et bord nær vinduet og så på klokken. Hver minutt som gikk, føles som en time. Klokken ble to. Ingen kom. Klokken ble tre. Jeg begynte å tro at de ikke ville dukke opp. Kanskje de skjønte at det var en felle. Da, klokken halv fire, så jeg en mann komme inn. Han så seg rundt, som en ulv som lukter bytte. Han gikk rett mot bordet mitt.
