Månedene gikk, og postkassen ble et sted de både håpet på og fryktet. Hver gang Ruth gikk ut for å hente posten, fulgte Emily henne til døren med blikket. De ventet på et brev fra Victor, eller i det minste en sjekk. Men postkassen forble tom, bortsett fra regninger og reklame. Da den siste pengesummen uteble, satte Ruth seg ned på trappen og gråt ikke. Hun bare stirret ut i luften med et uttrykk av steinhard besluttsomhet. Hun visste da at kampen ikke lenger handlet om sorg, men om overlevelse.
"Han er død for oss," sa Ruth en kveld mens de spiste en enkel middag. Stemmen hennes var rolig, men det lå en farlig undertone i den. "Vi må ikke vente på noen som ikke vil komme." Emily nikket, selv om hjertet hennes banket hardt. Å akseptere at faren hadde valgt bort dem var en smerte som satt dypere enn noen fysisk skade. Det var en tomhet i brystet som aldri helt fyltes, et hull formet som en mann som skulle ha lært dem å sykle, men som i stedet hadde lært dem hvor lite de var verdt for ham.
Kapittel 3: Ruths hender
For å få endene til å møtes, tok Ruth på seg vaskejobber om kveldene. Hendenes hennes, som en gang hadde strøket håret til Melissa da hun var liten, ble nå røde og sprukne av såpevann og kjemikalier. Hun kom hjem sent, med poser under øynene, men hun smilte alltid når hun så barna. Hun hadde alltid en liten godbit med i lommen, kanskje en karamell eller et eple, som hun ga dem som om det var en kongelig gave. Emily la merke til hvordan Ruth gned ryggen når hun trodde ingen så på, og hvordan hun haltet litt når hun gikk opp trappen.
En natt fant Emily Ruth sovende i stolen med en vaskeklut i hånden. Jenta la et teppe over henne og kjente en bølge av takknemlighet som nesten kvalte henne. Denne kvinnen hadde mistet datteren, og nå ofret hun sine siste år for barnebarna til en mann som hadde sviktet dem alle. Emily lovte seg selv at hun en dag skulle gjøre det opp. Hun skulle bli så sterk, så suksessrik, at Ruth aldri trengte å vaske et gulv igjen. Det ble drivstoffet hennes, gnisten som holdt henne våken når leksene ble for vanskelige og dagen for lang.
Kapittel 4: Jasons stillhet
Jason vokste opp med et spørsmål på leppene som han aldri fikk svar på. "Hvor er pappa?" spurte han når han så andre fedre på lekeplassen. I begynnelsen fant Ruth på historier om at pappa jobbet langt borte, at han var en helt som beskyttet verden. Men Emily, som var eldre og så mer, visste sannheten. Hun tok Jason til side en dag da han var fem, og fortalte ham det slik hun forstod det. "Pappa er ikke her fordi han ikke kan," sa hun, selv om hun visste at det var en løgn. "Han er ikke her fordi han ikke vil."
Den dagen sluttet Jason å spørre. I stedet ble han stille. Han tegnet mye, alltid bilder av en familie med fire personer, men han visket alltid ut faren med et tykt lag med svart tusj. Lærerne hans bekymret seg for ham, sa at han var innadvendt, men Emily visste bedre. Jason bar på en sorg som var for stor for en liten kropp. Han klamret seg til Ruth og Emily med en intensitet som viste at han var livredd for å miste flere. Han ble skyggen deres, alltid like i hælene, alltid på vakt mot at noen andre skulle forsvinne gjennom døren.
