Tiden gikk, og det lille huset i Denver ble vitne til oppveksten av to barn som ikke hadde råd til å være barn. Da Emily fylte fjorten, begynte hun å jobbe etter skolen på en kafé. Hun bar bakker med kaffe og lærte å tåle sure kunder uten å gråte. Pengene hun tjente, la hun i en krukke på kjøkkenet merket "Husleie". Ruth protesterte, sa at det var hennes ansvar, men Emily ristet på hodet. "Vi er et lag," sa hun bestemt. "Og i et lag hjelper alle til." Det var i disse årene at rollene byttet plass; Emily ble mer og moren, og Ruth ble mer og mer det skjørere barnet som trengte beskyttelse.
Jason hadde det tøffere i skolen. Han var smart, men han hadde en sinne som boblet under overflaten. Han kom hjem med knuste neversår og mørke blikk. Han hatet følelsen av å være annerledes, av å være gutten uten far. En kveld slo han en tallerken i gulvet og skrek at han hatet livet sitt. Ruth gikk bort til ham og holdt ham mens han gråt, og hun hvisket gang på gang at han var elsket, at han var nok. Det tok timer før han roet seg, men den natten sov Emily med døren til rommet hans åpen, klar til å springe inn hvis marerittene kom tilbake.
Kapittel 6: Sporet i snøen
Da Emily var atten år, fant hun noe som endret alt. Hun ryddet i loftet for å finne gamle skolebøker og støtte på en eske merket med morens navn, Melissa. Inni lå det brev, bilder, og en dagbok. Men nederst i esken lå det en konvolutt fra en advokat i Austin, datert fem år tilbake. Det var papirer om arverett, papirer Victor hadde signert for å fraskrive seg alt ansvar mot en liten engangssum. Emily leste dokumentet med skjelvende hender. Han hadde ikke bare gått; han hadde betalt for å slippe unna.
Hun følte en kvalme som veltet opp i henne. Det var ikke lenger bare sorg; det var ren, ublandet forakt. Hun tok papirene ned til Ruth, som satt i stolen sin og strikket. Da Ruth leste dokumentet, ble ansiktet hennes grått. "Jeg visste han var svak," hvisket hun, "men jeg trodde ikke han var så grusom." Emily brettet papiret sammen og la det i lommen. "Jeg skal finne ham," sa hun. Stemmen hennes var ikke sint, den var iskald. "Jeg skal se ham i øynene og fortelle ham hva han kastet bort." Ruth prøvde å stoppe henne, sa at det bare ville gjøre vondt verre, men Emily hadde allerede bestemt seg.
Kapittel 7: Reisen sørover
Emily tok toget og bussen sørover, tilbake til Texas, tilbake til der regnet hadde tatt moren hennes. Luften i Austin var tung og fuktig, helt annerledes enn den tørre luften i Denver. Hun hadde spart opp penger i to år til denne reisen. Hun hadde ikke fortalt Jason hvor hun dro; hun sa bare at hun hadde en jobbintervju. Hun ville beskytte ham fra skuffelsen hvis hun ikke fant noe, eller fra smerten hvis hun gjorde det. Hun sjekket inn på et billig motell og åpnet den bærbare datamaskinen sin. Nå begynte jakten.
Det var overraskende enkelt å finne ham i en tid der alle la igjen digitale spor. Victor jobbet som selger for et eiendomsmeglerselskap. Han hadde en LinkedIn-profil, en Facebook-side, og et liv som så ut til å skinne. Bildene viste ham smilende på en båt, med en ny kone ved siden av seg, og en liten jente på armen. Emily stirret på skjermen til øynene svettet. Han hadde bygget et nytt liv på ruinene av det gamle. Han hadde erstattet dem så lett, som om de bare var defekte deler han hadde byttet ut for å få maskinen til å gå igjen.
Kapittel 8: Observasjon
I tre dager fulgte Emily etter ham. Hun satt i bilen sin og parkerte utenfor huset hans i en forstad som så ut til å være tatt ut av et magasin. Hun så ham komme hjem, så ham leke med den nye datteren, så ham kysse den nye kona. Det var en normalitet der som stakk som kniver. Han så ikke ut som en mann plaget av skyld. Han så ut som en mann som endelig var lykkelig. Emily kjente hvordan hatet kokte i magen, men hun tvang seg til å bli sittende. Hun måtte forstå. Hun måtte vite om han noen gang tenkte på dem, eller om minnet om Melissa og barna han forlot var visket helt ut.
På den fjerde dagen så hun ham alene. Han satt på en benk i en park ikke langt fra huset, og stirret ut i luften. Emily tok på seg en lue og gikk bort til ham. Hjertet hamret så hardt at hun trodde det skulle sprekke. Hun satte seg på den andre enden av benken. Victor så ikke opp med en gang. Da han endelig snudde hodet og øynene møtte hennes, ble det en stillhet som varte i evigheter. Han kjente henne ikke igjen med en gang. Hun var ikke lenger den sju år gamle jenta i pysjamas. Hun var en kvinne med harde øyne.
