Jeg begynte å jobbe igjen. Ikke for pengene, men for å ha noe å gjøre. Jeg startet en ny bedrift. Denne gangen var jeg forsiktig med hvem jeg stolte på. Jeg ansatte en ny økonomisjef som jeg kjente fra før. Ingen flere "ektemenn" som fikk tilgang til kontoene. Jeg lærte leksen. Tillit må tjenes, ikke gis blindt. Bedriften vokste raskt. Suksessen var søtere nå fordi jeg visste at jeg hadde oppnådd den alene.
Jeg møtte nye mennesker på forretningsmiddager. Noen av dem var menn. De var snille og respektfulle. Men jeg tok det sakte. Jeg var ikke klar for et nytt forhold ennå. Kanskje aldri. Jeg var lykkelig alene. Jeg hadde lært å elske mitt eget selskap. Og det var en styrke ingen kunne ta fra meg. Patrick hadde prøvd å bryte meg ned, men han hadde bare gjort meg sterkere.
Kapittel 13
Melissa Ringer Igjen
Et år senere ringte Melissa. Hun hadde det bra. Hun hadde fått en jobb og leide en liten leilighet. "Takk for hjelpen," sa hun. "Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten deg." "Du klarte det selv," sa jeg. "Jeg bare ga deg en start." Vi snakket en stund. Det var ingen bitterhet lenger. Vi var to kvinner som hadde overlevd samme mann. Det bandt oss sammen på en merkelig måte. "Lykke til," sa jeg da vi la på. "Det samme til deg."
Det var godt å vite at hun hadde kommet seg videre. Det bekreftet at jeg hadde gjort det rette. Å hjelpe henne var ikke å svikte meg selv. Det var å vise at jeg var bedre enn Patrick. At jeg ikke lot hans ondskap definere meg. Jeg la telefonen fra meg og så ut av vinduet. Solen skinte. Det var en god dag. En dag for nye begynnelse.
Kapittel 14
En Uventet Gjest
En dag banket det på døren til leiligheten min. Det var en mann jeg ikke kjente. Han presenterte seg som en privatetterforsker. "Jeg har en melding til deg," sa han. Han ga meg en konvolutt. Det var fra Patrick. Jeg åpnet den. Inni var det et brev. "Jeg angrer," sto det. "Jeg håper du er lykkelig." Jeg leste det to ganger. Det var ingen unnskyldning, bare en erkjennelse. Jeg la brevet fra meg. Jeg svarte ikke. Det trengtes ikke.
Etterforskeren ventet på svar. "Skal jeg fortelle ham noe?" spurte han. "Nei," sa jeg. "Bare fortell ham at jeg lever livet mitt. Og han bør gjøre det samme." Etterforskeren nikket og gikk. Jeg lukket døren. Det var siste gang jeg hørte fra Patrick. Han var et kapittel som var lukket. Jeg trengte ikke å lese det igjen. Jeg hadde andre bøker å lese nå. Bøker om suksess, om reiser, om liv.
