Skilsmissepapirene ble levert til Patrick på motellet. Han signerte dem uten kamp. Han visste at han ville tape. Advokaten hans rådet ham til å ikke dra saken til retten. "Bevisene er for sterke," sa advokaten. "Du vil tape alt." Patrick godtok vilkårene. Ingen underholdsbidrag til ham. Ingen del av huset. Og han måtte betale tilbake det han hadde stjålet. Det var en total nedtur. Han hadde ønsket seg et liv i luksus, men endte opp med ingenting.
Jeg mottok de signerte papirene en uke senere. Sarah smilte da hun ga dem til meg. "Det er over," sa hun. "Du er fri." Jeg holdt papirene i hånden. De var lette, men de betydde alt. Jeg var ikke lenger fru Patrick. Jeg var Natalie igjen. Jeg gikk ut på balkongen på hotellet og rev papirene i små biter. Jeg lot vinden ta dem. Det var symbolsk. Vinden bar bort fortiden. Fremtiden var min å skrive.
Kapittel 10
Patrick Forsvinner
Patrick forlot Denver samme natt som skilsmissen var endelig. Han la igjen bilen på motellet og tok en buss vestover. Ingen visste hvor han dro. Kanskje startet han et nytt sted med et nytt navn. Kanskje gjemte han seg. Det spilte ingen rolle for meg. Han var borte fra livet mitt. Politiet avsluttet etterforskningen da han forlot delstaten, men navnet hans var merket i systemet. Hvis han noensinne prøvde å åpne en bankkonto igjen, ville alarmen gå.
Jeg hørte rykter om at han jobbet på en bensinstasjon i en annen stat. Det var et langt fall fra den suksessrike forretningsmannen han hadde utgitt seg for å være. Men det var rettferdig. Han hadde bygget livet sitt på løgner, og når løgnene falt, falt alt sammen. Jeg følte ingen glede over hans lidelse, men jeg følte en dyp lettelse. Trusselen var borte. Jeg kunne puste igjen.
Kapittel 11
Huset Selges
Jeg bestemte meg for å selge huset i Denver. Det hadde for mange minner, og ingen av dem var gode. Jeg la det ut for salg, og det ble solgt på en uke. Kjøperen var en ung familie som så lykkelige ut da de så huset. Jeg håpet de ville få gode minner der. Jeg tok med meg pengene og dro. Jeg trengte et nytt sted. Et sted hvor ingen kjente meg. Et sted hvor jeg kunne starte på nytt uten skyggen av Patrick.
Jeg kjøpte en leilighet i New York. Den var mindre enn huset i Denver, men den var min. Ingen kunne ta den fra meg. Jeg innredet den med ting jeg likte. Ingen kompromisser. Ingen Patrick. Bare meg. Jeg satt i vinduskarmen og så på trafikken nedenfor. Byen var travel og støyete, men den føles levende. Jeg var en del av det igjen. Ikke som en kone, men som en kvinne som sto på egne bein.
