Jeg visste at jeg burde la det være. Jeg var bare en jordmor, en lavere rangert ansatt i hierarkiet. Dr. Hale var sjefen for alt. Å konfrontere ham kunne koste meg jobben. Det kunne ødelegge karrieren jeg hadde bygget opp over år. Men jeg kunne ikke glemme ansiktet til den første lille jenta. Jeg kunne ikke glemme stillheten i rommet da de nektet å holde henne. Hvis han hadde reddet dem, fortjente han å få vite at noen visste. Og hvis han hadde gjort noe galt, fortjente han å bli stilt til ansvar. Jeg reiste meg fra stolen og kastet koppen i vasken. Den knuste ikke, men lyden av porselen mot stål ekkoet i det tomme rommet.
Jeg så på klokken. Det var ti om morgenen. Han ville være på kontoret sitt. Jeg tok en dyp pust, rettet på forkleet mitt, og gikk ut av personalrommet. Gangene på sykehuset var travle som alltid, men jeg følte meg som om jeg beveget meg gjennom vann. Hvert skritt føles tungt. Sykepleiere nikket til meg, men jeg hilste ikke tilbake. Jeg hadde bare ett mål. Kontoret til Dr. Hale. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, men jeg visste at jeg måtte si noe. Tausheten hadde vart for lenge.
Kapittel 4
Oppgangen Til Kontoret
Heisen opp til administrasjonsfløyen var stille. Det var sjelden vi vanlige ansatte kom hit. Luften her oppe var annerledes, renere, kaldere. Da dørene åpnet seg, møtte jeg et teppe som dempet lyden av skrittene mine fullstendig. Sekretæren hans, en kvinne jeg knapt hadde vekslet ord med, så opp da jeg nærmet meg skranken. Hun gjenkjente meg fra avdelingen, og et øyeblikk så hun overrasket ut. "Kan jeg hjelpe deg?" spurte hun, og stemmen hennes var lav, som om hun var redd for å forstyrre stillheten.
"Jeg må snakke med Dr. Hale," sa jeg, og prøvde å holde stemmen stødig. "Det er viktig." Hun nølte. Hun visste at ingen bare "dro opp" til Dr. Hale uten avtale. "Har du en time?" spurte hun. "Nei," sa jeg. "Men han vil snakke med meg. Det handler om barna." Jeg brukte ikke navnet deres. Jeg trengte ikke. Øynene hennes utvidet seg litt. Hun visste. Alle visste om artikkelen nå. Hun tok telefonen og ringte inn, snakket lavt i noen sekunder, og la deretter på. "Han sier du kan gå inn," sa hun, og pekte mot den store eikedøren i enden av gangen.
Kapittel 5
Døren Til Hans Rike
Døren var massiv. Jeg banket på, en gang, to ganger. "Kom inn," lød en stemme innenfra. Den var den samme som jeg hadde hørt for ni år siden. Kald. Kontant. Jeg åpnet døren og trådte inn. Kontoret var stort, med vinduer fra gulv til tak som ga utsikt over hele byen. Dr. Hale sto med ryggen til meg og så ut. Han snudde seg ikke med en gang. Han lot meg stå der i noen sekunder, la meg føle på ubehaget av å være en inntrenger i hans rom. Til slutt snudde han seg sakte.
Han så ikke overrasket ut. Det var som om han hadde ventet på meg. "Jeg leste artikkelen," sa jeg, og brøt stillheten før han rakk å snakke. Han nikket sakte, og gestikulerte mot en stol foran skrivebordet. "Sett deg," sa han. Jeg ble stående. "Jeg foretrekker å stå." Han sukket, en lyd som hørtes mer ut som utmattelse enn irritasjon. "Jeg forstår," sa han. "Du har spørsmål. Jeg forventet at noen ville komme før eller senere. Jeg er glad det ble deg." Det svaret hadde jeg ikke forventet. Jeg hadde forventet benektelse. Jeg hadde forventet sinne.
