"Vil du se huset?" spurte han plutselig. Jeg nølte. Det var et stort steg. Å gå inn i deres private verden. "Er det ok?" spurte jeg. "Ja," sa han. "De vet at du kommer. Jeg har fortalt dem om jordmoren som holdt hånden deres. De har ventet på å møte deg." Jeg kjente tårene presse på. De hadde ventet på meg? Etter ni år? "De husker meg?" spurte jeg. "Ikke ansiktet ditt," sa han. "Men følelsen. Jeg har fortalt dem historien. Om kvinnen som ikke ga opp. De kaller deg 'Engelen'." Det var det vakreste jeg noen gang hadde hørt. Jeg nikket. "Ja. Jeg vil gjerne se huset."
Vi gikk ut av kontoret sammen. Sekretæren så på oss da vi passerte. Hun så forvirret ut over å se Dr. Hale gå sammen med en jordmor, og enda mer over uttrykket i ansiktet hans. Han så ikke lenger ut som en sjef. Han så ut som en far. Vi tok heisen ned. Ingen sa noe i bilen på vei ut av sykehuset. Men stillheten var ikke tung lenger. Den var fylt av forventning. Jeg så ut av vinduet mens byen suste forbi. Jeg var på vei til et sted jeg aldri trodde jeg skulle få se. Et sted hvor sju avviste barn hadde funnet et hjem.
Kapittel 13
En Invitasjon
Bilen svingte av hovedveien og kjørte inn på en grusvei omgitt av høye trær. Etter noen minutter dukket det opp et stort hus i hvit maling. Det så ikke ut som en institusjon. Det så ut som et hjem. Det var leker i hagen. En huske hang fra et stort eiketre. Dr. Hale parkerte bilen og snudde seg mot meg. "Er du klar?" spurte han. Jeg tok en dyp pust. "Ja," sa jeg. "Jeg tror det." Vi steg ut. Luften var frisk, og jeg hørte latter fra innsiden av huset. Det var en lyd som helbredet noe inni meg. Lyden av barn som var trygge.
Han åpnet døren. "Vi er hjemme!" ropte han. Øyeblikkelig hørte vi fottrinn i trappen. Sju barn kom løpende ut i gangen. De stanset da de så meg. De stirret. Jeg kjente igjen ansiktene deres, selv om de hadde vokst. De samme øynene. De samme trekkene. Den eldste jenta, den første jeg hadde holdt, trådte frem. Hun var ni år nå. Hun så på meg, og så på Dr. Hale. "Er det henne?" spurte hun. Han nikket. "Ja. Det er henne." Hun gikk bort til meg. Jeg knelte ned slik at vi var i høyde. "Hei," sa jeg, og stemmen min skalv.
Kapittel 14
Kjøreturen
Hun la armene rundt nakken min og klemte meg. Det var en klem som sa mer enn tusen ord. "Takk," hvisket hun. "For at du ikke ga opp." De andre barna kom nærmere. De var ikke sjenerte. De var nysgjerrige. Dr. Hale sto i bakgrunnen og så på oss. Han lot oss ha øyeblikket. "Vi har laget tegninger til deg," sa en av guttene. Han rakte meg en bunke papir. På tegningene var det en kvinne med englevinger som holdt sju babyer. Det var oss. Det var den dagen for ni år siden, tolket gjennom barnas øyne. Jeg så på tegningene og kjente tårene renne fritt nå. Ingen forsøkte å tørke dem bort.
Vi gikk inn i stuen. Det var fargerikt og rodet på en god måte. Leker overalt. Bøker. Puter. Det luktet av nystekte kaker. "Vi ventet på deg," sa den minste. "Pappa sa du kanskje kom." De kalte ham Pappa. Det var det viktigste jeg hørte. Han var ikke bare en verge. Han var far. Vi satte oss i sofaen, alle sammen. Det var trangt, men ingen brydde seg. Vi satt skulder ved skulder. En jordmor, en lege, og sju barn som hadde overlevd oddsene. Det var et mirakel. Ikke det mirakelet jeg trodde på da jeg var ung. Men et bedre ett.
