Vi tilbrakte ettermiddagen sammen. Jeg fikk høre om skolen, om vennene deres, om hva de likte å gjøre på fritiden. De snakket i munnen på hverandre, ivrige etter å fortelle meg alt. Dr. Hale satt i hjørnet og så på. Han sa lite, men smilet hans var konstant. Han så på dem som om de var det dyreste han eide. Og det var de. Da det begynte å bli mørkt, visste jeg at jeg måtte dra. Jeg kunne ikke bli for lenge. Dette var deres tid. "Må du gå?" spurte den eldste jenta. Jeg nikket. "Ja. Men jeg kommer tilbake. Hvis det er ok."
"Du må komme tilbake," sa hun bestemt. "Vi har flere tegninger." Jeg lo gjennom tårene. "Da kommer jeg." Vi sa ha det. En etter en klemte de meg. Da jeg kom til den siste, den minste gutten, så han opp på meg med store øyne. "Elsker du oss?" spurte han. Det spørsmålet traff meg hardere enn noe annet. "Ja," sa jeg. "Jeg har alltid elsket dere. Helt siden den første dagen." Han smilte, og det lyste opp hele rommet. Det var alt jeg trengte å vite. De visste. De visste at de var verdt å elske.
Kapittel 16
Døren Åpnes
Dr. Hale fulgte meg ut til bilen. Da vi sto der i mørket, snudde han seg mot meg. "Takk for at du kom," sa han. "Det betød mye for dem. Og for meg." Jeg så på huset igjen. Vinduene lyste gult i mørket. Det var et fyr i natten. "Takk for at du reddet dem," sa jeg. "Uten deg… jeg vet ikke hva som hadde skjedd." Han ristet på hodet. "Uten deg hadde jeg kanskje gitt opp. Din tro på dem den dagen… den holdt meg gående. Da jeg så hvordan du holdt dem, visste jeg at jeg måtte gjøre det samme. Du viste meg veien."
Det var en rullende omgang. Jeg hadde trodd jeg var den som trengte svar. Men kanskje var det han som trengte å høre at han hadde gjort det rette. "Du er en helt," sa jeg. "Uten kappe. Men en likevel." Han så ned, som om han skammet seg over rosen. "Jeg er bare en far," sa han. "Det er alt." Han åpnet bildøren for meg. "Kjør forsiktig." Jeg satte meg inn i bilen og startet motoren. Da jeg kjørte bort, så jeg ham stå i døren. Han vinket. Jeg vinket tilbake. Jeg visste at jeg aldri ville glemme dette huset. Eller menneskene i det.
Kapittel 17
Gjensynet
Dagene etter besøket føles annerledes. Sykehuset var det samme, men jeg så det med nye øyne. Når jeg gikk forbi Dr. Hale i gangen, nikket han til meg. Det var et lite nikk, men det bar på en hemmelig forståelse. Vi var allierte nå. Vi delte en hemmelighet som bandt oss sammen. Jeg fortsatte jobben min som jordmor, men jeg gjorde det med en ny lidenskap. Hver gang jeg holdt en nyfødt, tenkte jeg på de sju. Jeg hvisket til dem at de var elsket. At de var nok. Kanskje var det min måte å fortsette arbeidet på. Å spre budskapet om at alle barn fortjener kjærlighet, uansett hvordan de ser ut.
Jeg besøkte huset igjen noen uker senere. Og igjen. Det ble en del av rutinen min. Jeg ble en del av familien deres. Ikke som en mor, men som en tante. En venn. Barna kalte meg "Tante Jordmor". Det var en tittel jeg bar med stolthet. Jeg så dem vokse. Jeg så dem mestre nye ting. Og jeg så Dr. Hale bli eldre. Håret hans ble gråere, og skuldrene hans bøyde seg litt mer. Men øynene hans lyste like sterkt. Han ofret alt for dem. Og de ga ham alt tilbake i kjærlighet.
