En ny virkelighet
“Liam?” stemmen min skalv.
Han grep tak i kjøkkenbenken, knokene hans ble hvite av anstrengelsen, men blikket hans var bestemt. “Tato,” sa han stille, “ikke skrik. Ikke kall på noen. Bare hør på meg.”
Jeg nærmet meg ham, klar til å fange ham hvis han skulle falle, men han grep tak i håndleddet mitt med en styrke jeg ikke hadde forventet.
“Vi må komme oss ut herfra. Med en gang.”
En følelse av hastverk
Det var noe urovekkende i stemmen hans – ikke panikk, ikke kaos, men en kald sikkerhet. “Hva snakker du om?” spurte jeg. “Hvordan er det mulig at du…?”
