“Det er ikke tid,” avbrøt han meg. “Hun har dratt. Dette er vår eneste sjanse.”
Han sa ikke “mamma”.
En kulde gikk gjennom kroppen min.
Det som skjedde den dagen vil alltid være et mysterium for meg. Liam, som hadde vært fanget i sin egen kropp i så mange år, hadde plutselig fått tilbake sin frihet. Dette øyeblikket minnet meg om kraften i håp og muligheten for mirakler, selv i de mest desperate situasjoner. Livet kan ta uventede vendinger, og det er i disse øyeblikkene vi virkelig forstår verdien av det som er viktig.
