Etter at huset var ryddet, gikk jeg opp til kontoret. Det var et rom Javier hadde brukt mye de siste månedene. Han hadde låst døren den dagen han døde, og nøkkelen hadde jeg i lommen. Jeg låste opp og gikk inn. Luften luktet av hans parfyme, en blanding av sandeltre og tobakk som jeg hadde savnet så desperat. På skrivebordet lå det en konvolutt med mitt navn på. Jeg kjente igjen håndskriften hans, den sterke, skrå skriften som nå var borte for alltid. Hender mine skalv da jeg tok den opp.
Jeg satte meg i stolen hans og åpnet konvolutten. Inni var det et brev og en nøkkel til en safe i banken. "Kjære Elena," sto det. "Hvis du leser dette, har planen vår fungert. Jeg beklager at du må gå gjennom dette alene, men jeg visste jeg ikke kunne være der for å beskytte deg fysisk. Så jeg beskyttet deg juridisk. Pengene i banken er til deg, men huset... huset er ditt hjerte. La ikke noen ta det fra deg. Jeg elsker deg. Alltid, Javier." Jeg la brevet mot brystet og lot tårene endelig få renne. Det var ikke tårer av svakhet, men av lettelse.
Kapittel 7
Bankboksen
Neste dag dro jeg til banken i sentrum av Madrid. Safeen var større enn jeg hadde forventet. Da jeg åpnet den, fant jeg ikke bare penger. Der lå det aksjer, eiendomsdokumenter, og en harddisk. Jeg tok med meg harddisken hjem og plugget den inn i datamaskinen på kontoret. Filene var organisert etter dato. Det var e-poster, opptak av samtaler, og bilder. Javier hadde samlet bevis mot Nuria og Ricardo i måneder. Han visste at de hadde prøvd å presse ham for penger mens han var syk.
Jeg så på en video fra to måneder før han døde. Nuria sto i dette samme rommet, skjærende og krevende. "Du skylder oss," sa hun på videoen. "Vi er familien." Javier svarte rolig: "Dere er ikke familien. Elena er familien." Jeg pause videoen og lente meg tilbake. Han hadde kjempet for meg selv når han ikke hadde krefter igjen. Det ga meg en styrke jeg trengte for det neste steget. Jeg kopierte filene og sendte dem til Martinez. "Bruk disse," skrev jeg i meldingen. "Jeg vil ikke at de skal kunne skade noen andre igjen."
Kapittel 8
Rettsaken Begynner
Ukene som fulgte var preget av juridiske dokumenter og møter med advokater. Nuria og Ricardo prøvde å fighte tilbake, men bevisene var overveldende. Opptakene fra huset, dokumentene fra banken, og vitnemål fra Javier's leger som bekreftet at han var ved sine fulle fem når han signerte testamentet. Rettsalen var full av folk som ville se dramaet. Jeg satt rolig ved bordet mitt, kledd i enkelt svart, mens Nuria satt på andre siden og så ut som om hun hadde eldet ti år på noen uker.
Advokaten deres prøvde å argumentere for at Javier var påvirket av meg, at jeg hadde hjernevasket ham. Men da Martinez la frem opptaket hvor Javier tydelig og klart erklærte sine ønsker, falt anklagene fra hverandre. Dommeren så på meg og nikket anerkjennende. "Fru Elena," sa han. "Det ser ut til at din avdøde mann var en meget forutseende mann." Jeg smilte svakt. "Han visste hva som var viktig," svarte jeg. "Og han visste hvem som ikke var det."
