Da dommen falt, var det ingen overraskelser. Nuria og Ricardo ble funnet skyldige i forsøk på svindel, tyveri, og ulovlig inntrengning. De ble dømt til å betale erstatning for alle kostnader og juridiske gebyrer, noe som i praksis betydde at de ville miste alt de eide. Da dommeren slo klubben i bordet, så jeg på Nuria. Hun gråt ikke. Hun stirret bare tomt frem for seg, som om hun endelig innså at hun hadde tapt alt. Ricardo så på henne med et blikk fullt av bebreidelse. Det var tydelig at deres forhold ikke ville overleve dette.
Jeg reiste meg og forlot rettsalen uten å se meg tilbake. Utenfor ventet solskinnet og den varme luften fra Madrid. Martinez fulgte meg ut. "Det er over nå," sa han. "Ja," svarte jeg. "Det er det." Jeg følte ikke glede over deres straff, bare en dyp lettelse. Rettferdigheten hadde skjedd fyllest, ikke for hevnens skyld, men for sannhetens skyld. Javier hadde ønsket at jeg skulle leve i fred, og nå hadde jeg endelig muligheten til det.
Kapittel 10
Rydding I Huset
Tilbake i huset begynte den store ryddeprosessen. Selv om politiet hadde fjernet det de hadde stjålet, var det fortsatt en følelse av krenkelse i rommene. Jeg bestemte meg for å male om stuen. En ny farge, en ny start. Jeg ansatte malere, men jeg valgte fargen selv. En varm beige, som solen om ettermiddagen. Mens de malte, pakket jeg ned ting som minnet meg for mye om de siste dagene. Avisklipp, juridiske papirer, alt som bar preg av konflikten.
Jeg fant en eske med gamle julekort fra Nuria og Javier fra da de var barn. De så så uskyldige ut der. Jeg holdt kortet i hånden en stund, og tenkte på når det snudde. Kanskje var det alltid slik? Kanskje hadde grådigheten alltid ligget der, skjult under overflaten? Jeg la kortet i en boks merket "Fortid". Det var på tide å la det ligge der. Jeg ville ikke bære på sinne lenger. Sinnet var en byrde jeg ikke trengte i det nye livet mitt.
Kapittel 11
En Ny Hverdag
Månedene gikk, og huset begynte å føles som et hjem igjen. Jeg begynte å invitere venner over, noe jeg ikke hadde gjort på lenge. Latteren fylte rommene igjen, og lukten av mat luktet av liv, ikke av sorg. Jeg begynte også å engasjere meg i veldedighet. Javier hadde alltid ønsket å gi mer tilbake, og nå hadde jeg muligheten. Jeg startet et fond for enker og enkemenn som trengte juridisk hjelp. Det var en måte å ære Javier på, og å sikre at andre ikke skulle bli lurt slik jeg nesten ble.
En kveld satt jeg på verandaen med en kopp te. Solen gikk ned over Madrid, og himmelen fargetes i nyanser av rosa og oransje. Jeg tenkte på Javier. Jeg savnet ham fortsatt hver dag, men smerten var ikke lenger skarp. Den var blitt til en dyp, melankolsk takknemlighet for tiden vi hadde hatt sammen. Jeg tok frem telefonen og sendte en melding til en venn jeg hadde mistet kontakten med. "Skal vi møtes til kaffe i morgen?" skrev jeg. Det var på tide å leve igjen.
