Seks måneder senere fikk jeg et brev. Det var fra Nuria. Avsenderadressen var et fengsel utenfor Madrid. Jeg vurderte å kaste det uten å åpne det, men nysgjerrigheten vant. Inni var det et kort brev, skrevet på fengselspapir. "Elena," sto det. "Jeg har hatt mye tid til å tenke her. Jeg vet jeg tok feil. Jeg vet jeg såret deg. Jeg håper en dag du kan tilgi meg." Det var ingen unnskyldning, ingen forklaring. Bare en enkel erkjennelse. Jeg la brevet fra meg på bordet.
Jeg svarte ikke. Tilgivelse er noe man gir seg selv, ikke noe man gir til noen som har skadet en dypt. Jeg hadde tilgitt meg selv for at jeg ikke så tegnene tidligere. Jeg hadde tilgitt Javier for at han døde og lot meg alene med dette. Men Nuria? Hun måtte finne sin egen vei til fred. Jeg tok brevet og la det i en skuff. Det var en påminnelse om at grådighet har en pris, og at noen regninger må betales med frihet.
Kapittel 13
Salget Av Eiendommen I Segovia
Jeg bestemte meg for å selge eiendommen i Segovia. Det var for stor, for ensom, og for full av minner som var blitt giftige gjennom Nurias forsøk på å ta den. Jeg la den ut for salg, og den ble solgt raskt til en familie som ønsket et feriested. Pengene fra salget donerte jeg til fondet jeg hadde startet. Det føltes riktig. Huset skulle ikke være en kilde til konflikt lenger. Det skulle bli en kilde til hjelp for andre.
Da papirene var signert, dro jeg til Segovia en siste gang. Jeg gikk gjennom rommene tomme, og lyden av føttene mine ekkoet mot veggene. Jeg sto i vinduet og så på hagen hvor Javier og jeg en gang hadde plantet et tre. Det var stort nå, sterkt og levende. Jeg la hånden på vinduskarmen. "Vi klarte det, Javier," hvisket jeg. "Vi beskyttet det som var vårt." Vinden tok i trærne utenfor, som om han svarte meg. Jeg snudde meg og gikk ut. Døren låste jeg bak meg, og denne gangen var det for godt.
Kapittel 14
Et Møte Med Fortiden
På en reise til Toledo, byen hvor vi kjøpte valnøttrakket, møtte jeg en gammel venn av Javier. Han hadde hørt om alt som hadde skjedd. "Javier ville vært stolt av deg," sa han og tok hånden min. "Han visste du var sterk, men jeg tror ikke han visste hvor sterk." Jeg smilte. "Han ga meg styrken," sa jeg. "Ved å stole på meg." Vi spiste lunsj sammen og snakket om gamle dager. Det var godt å minnes Javier uten skyggen av Nuria over oss. Det var som om en tung tåke hadde lettet, og solen endelig skinte gjennom.
Vennen fortalte meg at Javier hadde snakket mye om meg de siste ukene. "Han sa at du var hans anker," sa han. "At uten deg ville han ha drevet bort." Tårene presset på, men jeg lot dem ikke falle. "Han var mitt skip," svarte jeg. "Og selv om skipet er borte, har jeg lært å seile selv." Det var en sannhet jeg hadde lært gjennom smerten. Jeg var ikke lenger dependent. Jeg var selvstendig. Og det var den største gaven Javier kunne ha gitt meg.
