Jeg falt på kne ved siden av jenta og sjekket pusten hennes. Den var svak, men hun pustet. Ansiktet hennes var blekt, og det var merker etter slangens kveling rundt halsen. Jeg tok av meg skjorta og la den under hodet hennes. "Hei," sa jeg forsiktig. "Kan du høre meg?" Hun rørte på seg, øynene flakket under de lukkede øyelokkene. Så åpnet hun dem sakte. De var mørkebrune, fulle av frykt og forvirring.
"Hvor... hvor er den?" hvisket hun med en hes stemme. "Den er borte," sa jeg. "Du er trygg nå." Hun prøvde å sette seg opp, men jeg la en hånd på skulderen hennes. "Ikke beveg deg for mye. Du har vært bevisstløs." Hun så på meg med store øyne. "Du reddet meg," sa hun. "Hvorfor?" Spørsmålet overrasket meg. "Fordi ingen fortjener å dø slik," svarte jeg. Hun lukket øynene igjen, og en tåre trillet ned kinnet hennes.
Kapittel 4
Hun Forteller Historien Sin
Jeg hjalp henne med å drikke litt vann fra flasken min. Hun drakk grådig, som om hun ikke hadde drukket på dager. "Hva heter du?" spurte jeg. "Elena," svarte hun. "Jeg er 22 år gammel." Hun tok et dypt pust før hun fortsatte. "Jeg var på vei til Monterrey for å møte faren min. Han forlot oss da jeg var liten, men han ringte forrige uke. Han sa han ville se meg igjen." Jeg nikket oppmuntrende. "Så hva skjedde?"
"Jeg tok en buss, men den stoppet her på grunn av motorproblemer. Sjåføren sa vi måtte vente på en annen buss. Jeg gikk for å lete etter skygge, og da... da kom slangen." Hun ristet på hodet. "Jeg husker ikke mye etter det. Bare at den kom ut fra krattet, og så ble alt mørkt." Jeg så på armen min der slangen hadde klemmet til. Det var allerede blåmerker. "Du er heldig som lever," sa jeg. Hun så på meg. "Nei," sa hun. "Du er den heldige. Du valgte å stoppe."
Kapittel 5
Veien Til Sykehuset
Jeg hjalp Elena opp i lastebilen. Hun satt i passasjersetet, fortsatt skjelvende. "Jeg må komme til sykehuset," sa hun. "Jeg må sjekke om jeg har fått i meg gift." Jeg ristet på hodet. "Boa constrictor har ikke gift. Men du trenger likevel legehjelp for sjokket og kvelingen." Jeg startet motoren og kjørte forsiktig ut på veien igjen. Solen hadde nesten gått ned, og himmelen var mørkeblå.
"Hvor lenge har du kjørt lastebil?" spurte Elena. "23 år," svarte jeg. "Det er hele livet mitt." Hun så på meg. "Angrer du?" Jeg tenkte på moren min. På alle de årene jeg hadde vært borte. "Noen ganger," innrømmet jeg. "Men i dag... i dag er jeg glad for at jeg var her." Hun la hånden på min. "Jeg også." Det var en enkel gest, men den betydde alt. For første gang på åtte måneder følte jeg at jeg hadde gjort noe riktig.
