Vi ankom sykehuset i Monterrey like før midnatt. Legene tok Elena inn med en gang. Jeg satt i venteværelset og ventet. En sykepleier kom bort til meg. "Du kan gå," sa hun. "Vi har kontaktet familien hennes." Jeg nikket. "Kan jeg vente til hun er stabil?" Sykepleieren smilte. "Det kan du. Hun spør etter deg." Jeg ble sittende. Timene gikk. Klokken ble tre om morgenen før legen kom ut.
"Hun kommer til å bli helt frisk," sa legen. "Hun hadde ingen alvorlige skader, bare sjokk og noen blåmerker. Hun er heldig." Jeg pustet ut. "Kan jeg se henne?" "Selvfølgelig," sa legen. "Hun er på rom 204." Jeg gikk opp trappen til andre etasje. Da jeg åpnet døren til rommet, lå Elena i sengen. Hun smilte da hun så meg. "Du ble," sa hun. "Jeg sa jeg skulle vente," svarte jeg. Hun holdt ut hånden, og jeg tok den. "Takk," sa hun. "Du reddet livet mitt."
Kapittel 7
Faren Kommer
Morgenen etter kom faren til Elena. Han var en mann i femtiårene, med grått hår og bekymrede øyne. Han omfavnet datteren sin og gråt. "Jeg trodde jeg hadde mistet deg," sa han. "Jeg skulle ha hentet deg på busstasjonen. Jeg skulle ha vært der." Elena ristet på hodet. "Det er ikke din feil, pappa." Han snudde seg mot meg. "Og du... du reddet henne." Jeg nikket. "Jeg var bare på rett sted til rett tid."
"Nei," sa faren. "Det er mer enn sånn. Du stoppet. De fleste ville ha kjørt forbi. Men du stoppet." Han tok frem lommeboken sin. "La meg betale deg. For tiden din, for bryet..." Jeg ristet på hodet. "Jeg vil ikke ha penger." "Men..." "Nei," sa jeg bestemt. "Jeg gjorde det fordi det var riktig. Ikke for betaling." Faren så på meg med respekt. "Da la meg i det minste gi deg middag. I kveld. Hos oss." Jeg nølte, men nikket til slutt. "Ok," sa jeg. "Det kan jeg gjøre."
Kapittel 8
Middag Hos Familien
Den kvelden kjørte jeg til Elenas hjem. Det var et lite hus i en rolig gate. Da jeg kom inn, luktet det av mat. Elenas mor sto på kjøkkenet. Hun omfavnet meg da jeg kom inn. "Takk," sa hun med tårer i øynene. "Takk for at du reddet datteren min." Vi satte oss til bords. Det var enkel mat—taco, bønner, ris—men det var den beste middagen jeg hadde hatt på år. Vi snakket om alt og ingenting.
Elena fortalte om drømmene sine. Hun ville bli lærer. "Jeg vil hjelpe barn," sa hun. "Barn som ikke har noen." Jeg tenkte på moren min. Hun hadde vært lærer. "Det er et vakkert mål," sa jeg. Elenas far så på meg. "Hva med deg? Har du familie?" Jeg kjente klumpen i halsen. "Jeg hadde en mor," sa jeg. "Hun døde for åtte måneder siden." Det ble stille ved bordet. "Det beklager jeg," sa faren. "Hun må ha vært stolt av deg."
