Kapittel 5
"Robert Mitchell," sa Catherine, og stemmen hennes var fast igjen, men med en ny undertone av menneskelighet. "Du er funnet skyldig i tyveri. Loven krever en straff." Hun gjorde en pause, og øynene hennes møtte Roberts. "Men loven krever også at vi tar hensyn til omstendighetene. Og jeg ser en far som gjorde det eneste han kunne for å redde sitt barn." Hun vendte seg mot Lily. "Og jeg ser en datter med et hjerte større enn denne retten."
"Jeg dømmer deg til betinget løslatelse," fortsatte Catherine. "Du vil bli plassert under tilsyn i seks måneder. Du må rapportere ukentlig til prøveløslatelseskontoret. Og du må fortsette å ta vare på datteren din." Robert brast i gråt, en lettelsens gråt som hadde bygget seg opp i ukevis. Han nikket vilt, ute av stand til å finne ord. Catherine løftet så blikket mot Lily. "Og du, unge dame... du har et tilbud til meg?" Lily nikket alvorlig. "Ja, frøken dommer. Hvis du vil."
Kapittel 6: Det Første Berøringen
Kapittel 6
Etter at retten var hevet, og de fleste hadde forlatt salen, ble Catherine sittende igjen i rullestolen sin. Lily og Robert kom bort til henne. "Takk," hvisket Robert, og stemmen hans var hes av følelser. "Jeg vet ikke hva jeg skal si... jeg..." Catherine avbrøt ham med et svakt smil. "Du trenger ikke si noe, Robert. Ta vare på datteren din. Det er det viktigste." Hun vendte seg så mot Lily. "Så... hva nå, lille venn?"
Lily så på morens gamle, slitte lommebok som hun hadde med seg. Hun tok frem et lite, slitt bilde av en kvinne med vennlige øyne. "Det er mamma," sa Lily stille. "Hun er hos Gud nå. Men hun sa at jeg alltid skulle være modig. Og hun sa at kjærlighet kan helbrede alt." Catherine kjente en klump i halsen. Hun hadde mistet så mye, men denne lille jenta hadde mistet sin mor, og likevel bar hun på et lys som lyste sterkere enn noe Catherine hadde sett på år. "Ok," sa Catherine mykt. "La oss prøve."
Kapittel 7: Hjemme Hos Dommeren
Kapittel 7
Catherine bodde i et stort, elegant hus i en velstående del av byen, men det føles tomt og kaldt. Da Lily og Robert kom inn, så jenta seg nysgjerrig rundt. "Det er så stort," hvisket hun. "Men det føles... ensomt." Catherine ble overrasket over hvor treffende observasjonen var. "Ja," innrømmet hun. "Det er det." Lily tok Catherines hånd igjen. "Da må vi fylle det med latter," sa hun enkelt. Og på en merkelig måte, begynte det tomme huset å føles litt mindre tomt allerede da.
De satte seg i stuen, et rom med høye vinduer og dyrt interiør, men uten personlighet. Lily ba om å få se Catherines ben. Dommeren nølte, men nikket så. Hun løftet forsiktig teppet som dekket beina hennes. De var tynne, bleke, uten liv. Lily la sine små, varme hender forsiktig på Catherines knær. Hun lukket øynene og begynte å hviske en bønn, en enkel, barnlig bønn om helbredelse. Catherine kjente den samme kriblingen igjen, litt sterkere denne gangen. Det var som om noe våknet dypt inne i musklene hennes.
