Kapittel 8
Dagene som fulgte, ble Lily og Robert en fast del av Catherines liv. Hver ettermiddag, etter skolen, kom Lily hjem til dommeren. De satt sammen i stuen, og Lily la hendene på Catherines ben og ba sine enkle bønner. Catherine begynte å føre dagbok, der hun noterte hver liten følelse, hver svak kribling, hvert øyeblikk av håp. Det var vitenskapelig av henne, en måte å holde fast i fornuften mens hun samtidig lot håpet få plass.
Robert jobbet hardt for å få endene til å møtes. Han fikk en jobb som lagerarbeider, og han kom ofte hjem til Catherine for å hjelpe med småting – å fikse en hylle, male et rom, eller bare sitte og snakke. Catherine, som hadde vært vant til ensomhet, begynte å se frem til disse kveldene. Hun lærte Lily å lese, og Lily lærte Catherine å le igjen. Det var små øyeblikk, men de bygde broer mellom tre mennesker som alle hadde kjent på tap og smerte.
Kapittel 9: De Første Tegnene
Kapittel 9
Etter tre uker skjedde noe bemerkelsesverdig. Catherine våknet en morgen og kjente en svak, men tydelig følelse i tåen på høyre fot. Hun satt opp i sengen, hjertet bankende, og konsentrerte seg. Hun prøvde å bevege tåen. Først ingenting. Så, etter flere forsøk, en svak, nesten umerkelig bevegelse. Hun brast i gråt, ikke av sorg, men av ren, ublandet glede. Det var et tegn. Et bevis på at noe var i ferd med å skje.
Hun ringte umiddelbart til legen sin, Dr. Evans, en mann som hadde fulgt henne siden ulykken. Han kom over med en gang, skeptisk men nysgjerrig. Etter en grundig undersøkelse, ristet han på hodet i undring. "Catherine," sa han sakte. "Jeg kan ikke forklare dette medisinsk. Men det er definitivt tegn på nerveaktivitet. Det er... det er som om nervene dine våkner opp igjen." Catherine fortalte ham om Lily, om berøringene, om bønnene. Legen lyttet, og selv om han var vitenskapsmann, kunne han ikke benekte det han så foran seg.
Kapittel 10: Tvilen Kommer Tilbake
Kapittel 10
Men med håpet kom også tvilen. Catherine begynte å lure på om det bare var innbilning. Om kriblingen hun følte var psykisk, ikke fysisk. Om hun lot seg lure av et barns uskyld. Hun begynte å trekke seg litt unna, ble mer formell, mer som den dommeren hun alltid hadde vært. Lily merket endringen, og øynene hennes ble triste. "Er du sint på meg, frøken dommer?" spurte hun en ettermiddag.
Catherine så på det lille ansiktet, så uskyldig, så fullt av tillit. Hun kjente skammen skylle over seg. "Nei, Lily," sa hun mykt. "Jeg er ikke sint. Jeg er bare... redd. Redd for å håpe for mye. Redd for at det ikke skal være ekte." Lily tok hennes hånd. "Mamma sa at Gud ikke gir oss mirakler fordi vi er sterke," sa hun. "Han gir dem til oss fordi vi trenger dem. Og fordi vi tror." Catherine lukket øynene og lot ordene synke inn. Kanskje var det nettopp det hun hadde glemt: at tro ikke handlet om å være sterk, men om å være villig til å stole på noe større enn seg selv.
