I ambulansen ble jeg koblet til monitorer som pipet i takt med hjerteslagene mine. Paramedikeren som hadde ringt politiet, satt ved siden av meg og skrev notater. «Vi har sett dette før,» sa han uten å se opp. «Folk som blir skadet hjemme, men ektefellene nekter å innrømme alvorlighetsgraden.» Jeg prøvde å snakke, men stemmen min var svak. «Han visste… gulvet…» hvisket jeg. Paramedikeren nikket og la en hånd på skulderen min. «Vi skal sikre bevisene. Garagegulvet blir sperret av.»
Andrei prøvde å følge med i ambulansen, men politiet nektet ham adgang. «Du må vente på stasjonen for avhør,» sa en betjent bestemt. Jeg så gjennom bakvinduet mens Andrei ble stående igjen i oppkjørselen sammen med Mariana. Hun pekte på meg med en finger som en pistol, og leppene hennes beveget seg i en banning jeg kunne lese selv på avstand. Jeg lukket øynene og lot mørket ta meg. Smerten var borte, erstattet av en nummenhet som skremte meg mer enn noen gang.
Kapittel 3: Diagnosen som knuste håpet
På sykehuset ventet en nevrolog som så alvorlig ut da han kom inn på rommet. Han hadde sett MRI-bildene og resultatene fra undersøkelsene. «Du har pådratt deg en alvorlig skade i ryggmargen,» sa han rolig. «Det er for tidlig å si om det er permanent, men akkurat nå er du lammet fra livet og ned.» Ordene hang i luften som en dom. Jeg stirret på taket og prøvde å la det synke inn. Livet mitt hadde endret seg på ett enkelt sekund i en våt garasje.
Leggen fortsatte: «Vi må også rapportere dette til myndighetene som en mistenkelig hendelse. Skademønsteret ditt stemmer ikke overens med et vanlig fall.» Jeg nikket svakt. Jeg visste det. Jeg husket lukten av olje som ikke skulle være der. Jeg husket hvordan Andrei hadde sendt meg ut akkurat da det begynte å regne, som om han ventet på at gulvet skulle bli glatt. Leggen la en hånd på min. «Du er trygg her. Ingen får komme inn uten din tillatelse.»
Kapittel 4: Andreis telefoncall
Senere den kvelden, da jeg lå alene på rommet med døren låst, ringte telefonen min. Det var Andrei. Jeg vurderte å ikke svare, men jeg trengte å høre stemmen hans. «Hvorfor gjør du dette mot meg?» hvisket han når jeg tok telefonen. «Alle tror jeg har skadet deg.» Jeg svarte ikke. Jeg lot telefonen ligge på nattbordet med høyttaleren på. En annen stemme kom inn i samtalen. Det var Mariana. «Hun bløffer, sønnen min. Hun vil ha erstatningen.»
Jeg holdt pusten. De snakket om erstatning. De snakket om livsforsikringen. «Hvis hun aldri går igjen, får vi alt,» sa Andreis stemme, kald og beregnende. «Men hvis politiet finner ut av oljen…» «Vi tørket det opp,» avbrøt Mariana. «Det finnes ingen bevis.» Jeg la på telefonen med skjelvende hender. Jeg hadde ikke bare bevis på at de visste, jeg hadde en innrømmelse. Jeg ringte betjenten som hadde tatt imot meg tidligere. «Jeg har noe dere må høre,» sa jeg.
