Neste morgen kom en teknisk etterforsker til huset vårt. De hadde sperret av garasjen med gult bånd. Jeg så fra sykehusvinduet mens de tok prøver av gulvet. Andrei hadde prøvd å vaske, men kjemikalier finner spor som øyet ikke ser. Etterforskeren ringte meg senere på dagen. «Vi fant rester av motorolje blandet med såpevann,» sa han. «Noen har prøvd å gjøre det ekstra glatt. Dette er ikke et uhell, fru Hansen. Dette er sabotasje.»
Jeg kjente en blanding av lettelse og sorg. Lettelse fordi sannheten kom frem, sorg over at mannen jeg elsket hadde planlagt dette. «Han visste jeg skulle ut dit,» sa jeg til etterforskeren. «Han sendte meg ut for å hente en eske som ikke engang var der.» Etterforskeren noterte alt. «Vi har også sikret overvåkningskameraet fra naboens hus. Det peker mot garasjeporten. Vi skal se om vi kan se hvem som helte væsken.» Jakten på sannheten var i gang, og denne gangen skulle jeg ikke være offeret.
Kapittel 6: Svigermorens besøk
Mariana dukket opp på sykehuset to dager senere. Hun hadde med seg blomster, men øynene hennes var harde som stein. «Du ødelegger familien vår,» sa hun uten å si hei. Hun satte seg i stolen ved siden av sengen og lente seg frem. «Andrei er en god mann. Du er bare… vanskelig.» Jeg så på henne og kjente ingen frykt lenger. «Jeg har opptaket, Mariana. Jeg vet hva dere snakket om.» Fargen forsvant fra ansiktet hennes. Hun reiste seg brått.
«Du lyver,» sa hun, men stemmen hennes skalv. «Du har ingenting.» Jeg smilte svakt. «Politiet har det.» Mariana snudde seg og gikk ut av rommet så fort hun kunne. Hun ringte Andrei med en gang jeg hørte henne i gangen. «Hun vet alt,» hørte jeg henne hviske gjennom den tynne veggen. «Vi må dra. Nå.» Men det var for sent. Politiet ventet allerede utenfor sykehuset. De hadde kommet for å arrestere dem begge.
Kapittel 7: Arrestasjonen
Da politiet kom inn på rommet for å informere meg, fikk jeg også beskjed om at Andrei og Mariana var pågrepet. De ble siktet for grovt legemsangrep og forsikringssvindel. Jeg lå i sengen og stirret opp i taket mens tårene endelig kom. Det var ikke tårer av glede, men av sorg over et tap av tillit som aldri kunne repareres. Betjenten som hadde fulgt saken, satt ved siden av meg. «Du er trygg nå,» sa han. «De får ikke kontakte deg.»
Jeg nikket. «Hva skjer nå?» spurte jeg. «Nå starter rettssaken,» svarte han. «Og med bevisene vi har, kommer de til å songe lenge.» Jeg tenkte på alle gangene jeg hadde unnskyldt Andreis oppførsel. Alle gangene jeg hadde trodd at stresset var årsaken. Det var ikke stress. Det var ondskap. Jeg tørket tårene og så ut vinduet. Solen skinte utenfor. Livet mitt var ødelagt, men jeg var i live. Og jeg skulle ikke la dem vinne.
