En uke etter arrestasjonen ble jeg overført til et rehabiliteringssenter. Fysioterapeutene var strenge men oppmuntrende. «Vi vet ikke om du kommer til å gå igjen,» sa den ledende terapeuten ærlig. «Men vi skal kjempe for hver millimeter.» Hver dag var en kamp. Å lære å flytte seg fra seng til rullestol. Å lære å mestre kroppen på nytt. Det var ydmykende og smertefullt, men det ga meg en styrke jeg ikke visste jeg hadde.
En annen pasient ved senteret, en mann ved navn Erik, hadde blitt lam for fem år siden. Han viste meg hvordan man levde et fullt liv selv i en rullestol. «Du er ikke definert av beina dine,» sa han en dag mens vi trente i hallen. «Du er definert av viljen din.» Ordene hans festet seg i meg. Jeg begynte å se på fremtiden ikke som en fengselscelle, men som en ny vei. En vei jeg måtte lære å gå på nytt, uansett hvordan det så ut.
Kapittel 9: Advokaten kommer
En advokat ved navn Sarah kontaktet meg gjennom politiet. Hun spesialiserte seg på vold i nære relasjoner og forsikringssvindel. «Jeg vil hjelpe deg gratis,» sa hun da vi møttes på sykehuset. «Saker som denne må vinnes.» Vi gikk gjennom dokumentene. Forsikringspolisen Andrei hadde tegnet på meg var enorm. Han hadde planlagt dette i måneder. Han hadde økt dekningen like før ulykken.
Sarah så på meg med bestemte øyne. «Vi skal ikke bare straffeforfølge dem. Vi skal saksøke dem for alt de har. Du skal aldri måtte bekymre deg for økonomi igjen.» Jeg nikket. Pengene var ikke det viktigste, men det var et spørsmål om rettferdighet. De hadde sett på meg som en vare de kunne kassere. Nå skulle de få se at varen hadde tenner. Vi signerte papirene samme dag. Kampen i retten skulle bli like hard som kampen i fysioterapien.
Kapittel 10: Overvåkningsvideoen
En måned senere fikk vi tilgang til overvåkningsvideoen fra naboens kamera. Kvaliteten var ikke perfekt, men den var tydelig nok. Vi så Andrei komme ut i garasjen klokken 17:45, femten minutter før han sendte meg ut. Han hadde en kanne i hånden. Han helte væsken utover gulvet rett der jeg skulle gå. Deretter tørket han det lett over med en klut for å få det til å se vått ut, ikke oljet.
Da vi så videoen i advokatkontoret, ble det stille. Sarah lente seg frem. «Dette er nok til livstid,» sa hun lavt. Jeg stirret på skjermen. Der var mannen jeg hadde delt seng med, mannen jeg hadde trodd skulle beskytte meg. Han så på klokken sin mens han helte oljen, som om han ventet på et tog. Det var kalkulert. Det var kaldt. Jeg lukket øynene. Bildet av ham brente seg inn i hukommelsen min, ikke som en mann jeg elsket, men som en mann jeg hadde overlevd.
