Den første rettssaken handlet om den strafferettslige delen. Jeg måtte vitne via videooppkobling fra rehabiliteringssenteret. Det var tungt å se Andrei sitte der i håndjern. Han så eldre ut, sliten. Da jeg fortalte om fallet, om smerten, om ordene hans («Slutt å lat som»), var det stille i salen. Ingen hostet. Ingen beveget seg. Bare sannheten fylte rommet.
Da jeg var ferdig, så dommeren på meg gjennom skjermen. «Takk for ditt mot,» sa han. Det var en enkel setning, men den betydde alt. Rettssaken varte i to uker. Vitner fra festen ble kalt inn. De fortalte om hvordan Andrei hadde oppført seg, hvordan han hadde ignorert meg da jeg lå på gulvet. Puzzlet ble komplett. Da juryen trakk seg tilbake for å avgjøre, kjente jeg en ro jeg ikke hadde følt på måneder. Uansett utfall, hadde jeg fått fortalt min historie.
Kapittel 15: Dommen faller
Dommen var nådeløs. Andrei ble dømt til 15 års fengsel for grovt legemsangrep og forsikringssvindel. Mariana fikk 10 år som medskyldig. Da dommeren slo klubben i bordet, kjente jeg ikke lettelse. Jeg kjente bare en dyp utmattelse. Det var over. De skulle ikke kunne skade meg igjen. De skulle ikke kunne ringe meg om natten. De skulle ikke kunne lyve om meg.
Etter dommen kom Sarah bort til meg. «Vi vant,» sa hun. Jeg nikket. «Ja, vi vant.» Men jeg savnet beina mine. Ingen dom kunne gi meg dem tilbake. Likevel visste jeg at rettferdigheten var viktig. Det sendte et signal til andre menn som tror de kan gjøre det samme. Det sa at kvinner skal troes. Det sa at sannheten til slutt vil seire. Jeg tok rullestolen min og kjørte ut av rettssalen. Solen ventet utenfor.
Kapittel 16: Den sivile saken
Etter den strafferettslige dommen, startet den sivile saken for erstatning. Vi krevde alt Andrei eide, samt erstatning fra forsikringsselskapet som hadde blitt lurt. Det var en lang prosess, men med videoen og tilståelsen var det enkelt. Jeg fikk erstatning som sikret meg økonomisk uavhengighet for resten av livet. Pengene gikk til en tilpasset bolig, spesialutstyr og fremtidig behandling.
Jeg kjøpte et hus uten trapper, med brede døråpninger og et bad jeg kunne mestre selv. Det var ikke det huset jeg hadde delt med Andrei. Det var mitt hus. Hver gang jeg låste døren om kvelden, visste jeg at jeg var trygg. Pengene kunne ikke kjøpe tilbake helsen min, men de kunne kjøpe frihet. Og frihet var det viktigste jeg kunne få etter år med kontroll og manipulasjon.
