Månedene gikk på rehabiliteringssenteret. Jeg begynte å kjenne små ting. En kiling i tåen. Et rykk i kneet. Det var ikke mye, men det var håp. Legene sa det kunne ta år, kanskje aldri bli helt bra. Men jeg ga ikke opp. Jeg trente hardere enn noen andre i salen. Svette dryppet fra pannen, musklene skrek, men jeg fortsatte.
En dag, seks måneder etter ulykken, klarte jeg å stå i stativet i fem sekunder. Terapeuten klappet. «Det er fremgang,» sa han. Jeg gråt. Ikke av sorg, men av glede. Jeg hadde ikke gitt opp kroppen min. Den hadde sviktet meg én gang, men jeg skulle ikke svikte den. Hver lille seier ble feiret. Fra å stå i fem sekunder, til å ta ett skritt. Det var en lang vei, men jeg gikk den.
Kapittel 18: Et nytt møte
På en kafé nær rehabiliteringssenteret møtte jeg en mann ved navn Jonas. Han var frivillig som hjalp til med å kjøre pasienter til timer. Han så ikke på rullestolen min som et hinder. Han så på meg. Vi snakket om bøker, om musikk, om livet. Han spurte ikke om ulykken med en gang. Han ble kjent med meg først.
Etter noen uker spurte han om jeg ville bli med på en konsert. Jeg sa ja. Det var første gang jeg gikk ut på en «date» siden ulykken. Han hjalp meg inn i bilen, åpnet døren, men han lot meg gjøre det jeg kunne selv. Han respekterte grensene mine. Da han kysset meg farvel den kvelden, kjente jeg ikke frykt. Jeg kjente varme. Det var begynnelsen på noe nytt. Noe som ikke var basert på løgner.
Kapittel 19: Tilbake til arbeidslivet
Jeg hadde jobbet med regnskap før ulykken. Jeg ville tilbake til det. Med tilpasninger på kontoret og mulighet for hjemmekontor, fikk jeg jobb i en ny bedrift. Kollegene var forsiktige i begynnelsen, men jeg fortalte dem raskt at jeg ville behandles normalt. «Jeg er ikke glass,» sa jeg på første møte. «Jeg tåler å bli knuffet.» De lo, og isen brast.
Å jobbe ga meg en følelse av normalitet. Jeg var ikke lenger bare «kvinnen som ble lam». Jeg var en regnskapsfører. En kollega. En venn. Pengene jeg tjente gikk til meg, ikke til et felles husholdning hvor noen andre kontrollerte kontoen. Det var en liten ting, men den betød uavhengighet. Jeg signerte lønnsslippen med en hånd som ikke skalv lenger.
