Don Mateo ble en fast del av Lucías liv. Han besøkte dem nesten hver dag, ofte med hjemmelagde kaker eller små gaver han hadde funnet på loppemarkeder. «Bestefar Mateo,» kalte Lucía ham, selv om de ikke var i slekt. Han lærte henne å spille sjakk, å fiske i elva nær byen, og å plante tomater i hagen.
«Uten deg ville jeg kanskje aldri ha funnet ut sannheten,» sa Álvaro til Mateo en kveld over en kopp vin. Naboene ristet på hodet. «Jeg gjorde bare det som var riktig. Men jeg skulle ha gjort det tidligere. Jeg skulle ha ringt politiet med en gang jeg så de første tegnene.» Álvaro la en hånd på skulderen hans. «Det er aldri for sent å gjøre det rette. Du reddet henne, Mateo. Ikke glem det.»
Kapittel 15: Mediaoppmerksomheten
Saken fikk stor oppmerksomhet i spanske medier. Journalister ringte stadig, ba om intervjuer, ville ha bilder. Álvaro beskyttet Lucía så godt han kunne. Han nektet alle forespørsler om å eksponere datteren. «Hun er ikke en historie,» sa han til en reporter. «Hun er et barn som prøver å leve et normalt liv. Respekter det.»
Likevel ble historien deres kjent over hele landet. Andre foreldre begynte å snakke mer om barnemishandling. Skoler implementerte nye rutiner for å oppdage tegn på omsorgssvikt. Lovgivere begynte å diskutere strengere regler for fosterforeldre. På en merkelig måte hadde Lucías lidelse ført til positiv endring for andre barn. Det var en liten trøst i en stor tragedie, men det var noe.
Kapittel 16: Et brev fra fortiden
Ett år etter at Álvaro kom hjem, fant Lucía en gammel eske på loftet i det nye huset. Inni lå det brev fra moren hennes, Álavros første kone, som hadde dødd av kreft da Lucía var fem. «Kjære Lucía,» sto det i et av brevene. «Hvis du leser dette, er du stor nok til å forstå at jeg alltid vil elske deg. Uansett hvor jeg er, ser jeg på deg. Vær sterk, vær snill, og aldri slutt å tro på kjærlighet.»
Lucía leste brevet om og om igjen. Tårene rant, men denne gangen var det ikke tårer av smerte. Det var tårer av forbindelse til en mor hun knapt husket. Álvaro satt ved siden av henne og holdt hånden hennes. «Hun ville vært stolt av deg,» sa han. «Du er akkurat som henne. Sterk og vakker.» Lucía la brevet forsiktig tilbake i esken. Det var en skatt hun skulle ta vare på for alltid.
