Maten var den største utfordringen etter husleien. Jeg lærte å lage supper av grønnsaksskrell og brød av mel som var på tilbud siste dagen før utløpsdato. Vi spiste aldri kjøtt mer enn én gang i uken, men jeg sørget for at tallerkenene alltid så fulle ut. «Vi spiser som konger i dag,» sa jeg ofte når jeg serverte en enkel potetgrateng. Jentene lo, men jeg så hvordan de delte brødskivene sine slik at den yngste fikk litt ekstra.
Det var dager jeg selv gikk sulten til sengs for å sikre at det var nok til frokost neste morgen. Jeg sa alltid at jeg hadde spist hos en nabo, eller at jeg ikke var sulten. Barn har en evne til å se gjennom løgner, men mine døtre valgte å tro meg fordi de visste at jeg gjorde det for deres skyld. Den usynlige sulten jeg bar på, var en pris jeg gjerne betalte for å se dem vokse seg sterke og friske. Helse var viktigere enn mine egne måltider.
Kapittel 3: Skolegangen
Skolen var deres fristed, og karakterene var deres valuta. Jeg hadde ikke råd til å kjøpe nye pennaler eller ryggsekker, så vi reparerte det vi hadde med duct tape og tålmodighet. Lærerne la merke til jentene, ikke fordi de hadde dyrt utstyr, men fordi de alltid var forberedt. Den eldste, som ville bli lege, satt alltid på første rad og tok notater som om hun skrev historie.
Jeg gikk til hvert foreldremøte med bøyd nakke, ikke av skam, men av ydmykhet over lærernes innsats. «Dine døtre er ekstraordinære,» sa rektor en gang. «Hvor får de sin drivkraft fra?» Jeg smilte bare og sa: «Fra behovet for å overleve.» Det var sannheten, men den var for tung å dele i et klasserom fylt av foreldre som bekymret seg for ferieplaner. For oss var hver bestått prøve en seier over skjebnen. Utdanning var nøkkelen til frihet.
Kapittel 4: Den andre datteren
Den andre datteren min hadde ikke lyst til å bli lege, hun ville bli ingeniør. Hun elsket å ta ting fra hverandre og sette dem sammen igjen. En dag fant jeg radioen i stuen demontert på gulvet. Jeg ble ikke sint, jeg satte meg ned ved siden av henne og spurte hva hun prøvde å finne ut av. «Jeg vil vite hvordan stemmen kommer inn i boksen,» sa hun med store øyne.
Jeg fant en gammel ødelagt radio på søppelplassen og ga den til henne. Det tok henne tre uker å fikse den, og da den spilte musikk for første gang, gråt vi begge av glede. Det var øyeblikk som disse som minnet meg på at rikdom ikke bare handler om penger. Det handler om muligheten til å utforske verden, selv når midlene er begrenset. Hun lærte meg at nysgjerrighet er den beste læremesteren. Jeg støttet hennes drøm like mye som den eldstes.
