Fem Døtre og En Mors Løfte
Da mannen min døde, fikk jeg beskjed om at jeg måtte plassere jentene i fosterhjem. Jeg var 32 år gammel og hadde fem døtre. Fem. Den dagen jeg begravde ham, tok en nabo meg til side og sa lavt:
«Det er for mye for deg ... Du kan ikke oppdra dem alene.» Jeg ble ikke sint. Jeg visste at hun hadde rett. Jeg hadde ingen penger. Jeg hadde ingen hjelp. Alt jeg hadde var et lite hus og fem par øyne som så på meg som om jeg visste hva jeg gjorde. Sannheten? Jeg visste ikke. Den første vinteren uten ham lærte jeg hva frykt betydde. Frykt for regningene. Frykt for kulden. Frykt for «Mamma, jeg er sulten.» Jeg jobbet hvor enn jeg kunne finne arbeid: vasket trapper, vasket hus, sydde for naboene mine om natten. Jeg sov bare tre eller fire timer. Jeg våknet før dem, slik at de ikke skulle se meg gråte.
Den eldste var tolv år da hun fortalte meg:
— «Mamma, jeg vil bli lege. Så ingen dør av pengemangel lenger.»
Så gikk jeg på badet og brast i gråt for første gang. Jeg hadde ikke penger til privatundervisning. Jeg hadde bare regler:
— «Studer. Dette er den eneste arven jeg kan etterlate deg.»
Jeg kjøpte brukte lærebøker til dem.
Jeg sydde uniformer av gamle klær...
Kapittel 1: Nålene og trådene
Hver kveld satt jeg ved det lille bordet i kjøkkenet mens huset sov. Lyden av symaskinen var den eneste musikken vi hadde råd til. Jeg rev opp gamle skjorter og bukser som mannen min hadde etterlatt, og vendte stoffet slik at slitasjen ikke skulle ses. Det var en kunst å få fem ulike størrelser til å se presentable ut av det samme materialet. Jentene visste aldri at klærne deres var gjenbruk før de begynte på ungdomsskolen, og da var selvtilliten deres allerede sterk nok til at det ikke spilte noen rolle.
Fingrene mine var ofte såre av nålestikk, og øynene mine svie av manglende søvn. Men hver sting var et løfte om at de skulle få gå på skolen med hodet hevet. Jeg nektet å la fattigdommen definere deres verdi. Når jeg hørte dem puste rolig i sengene ved siden av kjøkkenet, fant jeg styrke til å fortsette enda en time. Det var ikke bare klær jeg sydde; det var en rustning mot en verden som ofte dømmer etter ytterligheter. Jeg ønsket at de skulle føle seg trygge uansett hva de hadde på seg.
