Etter femten år med søvnmangel og hardt arbeid begynte kroppen min å gi tegn på slitasje. Ryggen verket konstant, og jeg hadde stadig hodepine. Jeg gikk ikke til legen fordi jeg ikke hadde råd til egenandelen. Jeg skjulte smerten med smertestillende jeg kjøpte på tilbud og fortsatte å jobbe. Jentene begynte å legge merke til at jeg haltet litt når jeg gikk.
Den eldste datteren konfronterte meg en kveld. «Mamma, du må gå til legen,» sa hun bestemt. Jeg forsøkte å avfeie det, men hun nektet å gi seg. Hun hadde tatt ekstravakter på en kafé for å spare penger til legebesøket mitt. Da jeg satt i venteværelset, innså jeg at rollene hadde byttet seg. Nå var det de som tok vare på meg. Det var både rørende og skremmende å innse at de hadde vokst opp så raskt. Omsorg går begge veier i en familie.
Kapittel 9: Den første eksamenen
Dagen da den eldste skulle ta opptaksprøven til medisinstudiet, var jeg mer nervøs enn henne. Jeg hadde strøket kjolen hennes for tiende gang og laget en spesiel frokost med egg, selv om det var dyrt. Hun så på meg med et blikk som sa at hun visste hva dette kostet meg. «Jeg skal gjøre deg stolt,» hvisket hun før hun gikk ut døren.
Jeg ventet hele dagen ved telefonen. Da den endelig ringte, var stemmen hennes rolig. «Jeg kom inn, mamma.» Jeg sank ned på kjøkkengulvet og gråt av lettelse. Det var ikke bare hennes seier, det var vår felles seier over alle oddsene som hadde vært imot oss. Alle de nattene jeg hadde sydd, alle måltene jeg hadde hoppet over, hadde ført til dette øyeblikket. Fremtiden vår hadde nettopp endret seg for alltid. Håpet hadde blitt til virkelighet.
Kapittel 10: Søstrenes støtte
Da den eldste begynte på universitetet, flyttet hun ikke hjemmefra med en gang. Hun visste at vi trengte hverandre økonomisk og emosjonelt. De yngre søstrene hjalp til med å vaske klærne hennes og lage matpakker slik at hun kunne fokusere på studiene. Det var et teamarbeid som hadde blitt innprentet i dem siden de var små.
Vi var ikke bare en familie, vi var en enhet. Hvis en falt, støttet de andre opp. Denne solidariteten var den største arven jeg kunne gi dem. Pengene kunne vi ikke etterlate, men evnen til å stå sammen i motgang var ubetalelig. Jeg så på dem samarbeide i kjøkkenet og tenkte at mannen min ville vært stolt. Vi hadde bygget noe som var sterkere enn murstein og mørtel. Kjærlighet var vårt fundament.
