Richard flyttet til en annen by to timer unna og begynte på nytt. Han giftet seg igjen etter to år med en kvinne ved navn Linda, og de fikk ett barn sammen. Han fortalte aldri noen om femlingene. I sitt nye liv var han en respektert mann, en god far, en lojal ektemann. Men om nettene våknet han noen ganger i svette, med bilder av fem små ansikter som hjemsøkte drømmene hans.
Han fortalte seg selv at han hadde gjort det rette. At Anna hadde lurt ham. At det var umulig at alle fem var hans. Men dypt inne visste han at han hadde latt frykten ta over. Og den frykten hadde kostet ham alt. Likevel var stoltheten for stor til å innrømme feilen, så han fortsatte å leve løgnen han hadde skapt for seg selv.
Kapittel 6: Barna spør om faren
Da barna fylte fem år, begynte de å stille spørsmål. «Hvor er pappa?» spurte Emma en kveld mens Anna leste godnatt historie for dem. Anna la boken fra seg og tok et dypt pust. Dette var samtalen hun hadde fryktet, men også visst ville komme en dag.
«Pappa bor et annet sted,» sa hun forsiktig. «Men det betyr ikke at han ikke elsker dere. Noen ganger gjør voksne valg som de angrer på senere.» Barna aksepterte svaret, for nå. Men Anna visste at spørsmålene ville komme tilbake, mer insisterende hver gang. Og hun måtte være forberedt på å gi dem ærlige svar når den dagen kom.
Kapittel 7: Skolegangen ble tøff
Da femlingene begynte på skolen, ble de møtt med nysgjerrige blikk og spørsmål. «Hvorfor har dere ikke en pappa?» spurte en gutt i klassen. Lukas svarte med nevene, og det ble en slåsskamp som endte med rektor på kontoret. Anna ble kalt inn, og hun så skammen i barnas øyne.
Den kvelden samlet hun dem alle i stuen. «Dere trenger aldri skamme dere over hvem dere er,» sa hun bestemt. «Og dere trenger aldri forsvare meg. Hvis noen spør om faren deres, sier dere sannheten: Han valgte å ikke være en del av livene våre. Det er hans tap, ikke deres.» Det var en lekse i verdighet som de skulle bære med seg resten av livet.
