Tunde bodde i en liten hytte litt lenger ned langs elven, langt nok til at ingen la merke til et nytt barn. Han hadde mistet sin egen kone for mange år siden, og huset hadde vært stille. Nå fyltes det av lyden av et barn som gråt og lo. Han ga henne navnet Zara. Det betydde "prinsesse" på et gammelt språk han hadde hørt om. Det var en ironi, tenkte han, at en mor hadde kastet bort en prinsesse, men at en fisker hadde funnet henne. Han matet henne med geitemelk og kjærtegn.
Zara vokste sakte. Hun var alltid tynnere enn de andre barna i landsbyen, og huden hennes var mørkere, nesten svart som kull. Barna ertet henne noen ganger, men Tunde lærte henne å holde hodet høyt. "Du er laget av stjernestøv," sa han til henne. "Mørket ditt er ikke en forbannelse, det er et skjold." Zara trodde på ham. Hun visste ikke at hun var ønsket bort. Hun trodde hun var et mirakel funnet i vannet. Og på en måte var hun det. Hennes overlevelse var det største mirakelet av alle.
Kapittel 4
Oppveksten Ved Elven
Årene gikk, og Zara ble en vakker ung jente. Huden hennes glødet i solen, og øynene hennes var store og klare. Hun hjalp Tunde med fisket hver morgen. Hun lærte å lese strømmen i vannet og å kaste garnet med presisjon. Landsbybarna begynte å akseptere henne da de så hvor flink hun var. Hun var ikke lenger den merkelige jenta fra elven. Hun var Zara, datteren til Tunde. Men det var alltid et spørsmål som hang i luften. Hvor kom hun egentlig fra? Tunde unngikk spørsmålet, og Zara spurte aldri. Hun var redd for svaret.
Hun drømte noen ganger om en kvinne som gråt. Et ansikt hun ikke kunne se, men en følelse av avvisning som våknet henne om natten. Hun fortalte det til Tunde en gang. Han holdt hånden hennes og sa: "Drømmer er bare minner som har gått seg vill. Du er her nå. Det er det som teller." Men Zara kunne ikke riste av seg følelsen av at hun manglet en brikke i puslespillet. Hun følte en tomhet i brystet som ingen fiskemåltider kunne fylle. Hun lengtet etter noe hun ikke kunne navngi.
Kapittel 5
Tundes Sykdom
Da Zara var nitten år, ble Tunde syk. Han hostet blod om morgenen, og hendene hans skalv så mye at han ikke kunne holde fiskestangen. Zara tok over alt arbeidet. Hun dro ut på elven alene, noe ingen kvinner i landsbyen gjorde. Hun fikk respekt for sin styrke, men også for sin ensomhet. Ingen menn våget å fri til henne. De sa hun var for vill, for uavhengig. Men sannheten var at hun ventet på noe mer. Hun visste ikke hva, men hun visste at hun ikke hørte helt hjemme her.
Tunde visste at tiden hans var i ferd med å renne ut. En kveld kalte han på Zara. Han ga henne en liten eske. "Denne skal du åpne når jeg er borte," sa han med en stemme som knapt var hørbar. "Inni er sannheten om deg. Du fortjener å vite hvem du er, Zara. Du er ikke fra elven. Du er fra landsbyen." Zara gråt da han døde noen uker senere. Hun åpnet esken dagen etter begravelsen. Inni lå det et stykke av et spesielt stoff. Det var det samme stoffet hun hadde vært svøpt i som baby. Og et navn: Bimbo.
