"Jeg kommer til deg," sa Daniel. "Bli i bilen. Lås dørene." Jeg ventet i tjue minutter som føles som timer. Da jeg så bilen hans komme inn i parkeringshuset, kjente jeg en bølge av lettelse, men også sinne. Han steg ut av bilen og så sliten ut, som om han ikke hadde sovet på dager. Han åpnet døren på min side og så på Emma som sov, før han så på meg. Øynene hans var fulle av en sorg jeg ikke hadde sett før.
"Vi kan ikke snakke her," sa han lavt. "Følg etter meg." Jeg fulgte ham tilbake til bilen hans, og vi kjørte videre inn i natten. Jeg spurte ikke hvor vi skulle. Jeg visste at uansett hvor det var, var det bedre enn å være der politiet hadde vært. Daniel holdt hånden min over girspaken, og grepet hans var fast. Det var som om han var redd for at jeg skulle forsvinne hvis han slapp taket.
Kapittel 4
Det Sikre Huset
Vi endte opp i et lite hus i en forstad jeg aldri hadde vært i før. Det var møblert, men sterilt, som et hus som ventet på beboere. "Dette er et trygt hus," forklarte Daniel da vi gikk inn. "Ingen vet om dette stedet." Jeg satte Emma ned i en seng i et av rommene og dekket henne til. Da jeg kom tilbake til stuen, satt Daniel i sofaen med hodet i hendene. Jeg satte meg overfor ham og ventet. Nå var det på tide med sannheten.
"Daniel," sa jeg bestemt. "Hvorfor raidet politiet Mariana sitt hus? Og hvorfor visste du om det før det skjedde?" Daniel så opp, og jeg så skyggen av en hemmelighet han hadde båret på for lenge. "Jeg jobber ikke med det jeg har fortalt deg, Sara," innrømmet han til slutt. "Jeg er etterforsker for føderalt politi. Og svogeren din, Carlos, er under etterforskning for narkotikasmugling."
Kapittel 5
Sjokket Over Sannheten
Jeg følte som om gulvet forsvant under meg. Carlos? Mariana sin mann? Han var alltid så hyggelig, så hjelpsom. Han hadde lånt oss penger da vi kjøpte huset. Han hadde passet Emma da vi skulle ut og spise. "Du tar feil," sa jeg, men stemmen min manglet overbevisning. "Carlos ville aldri..." Daniel ristet på hodet. "Vi har bevis, Sara. De har brukt huset deres til å lagre varer. Og i dag var dagen vi skulle slå til."
"Men hvorfor ringte du meg?" spurte jeg. "Hvorfor ba du meg rømme?" Daniel sukket tungt. "Fordi vi visste ikke om Mariana var involvert. Hvis hun var med på det, var du og Emma i fare. Jeg kunne ikke risikere at dere ble tatt som gisler eller verre." Jeg la hendene for ansiktet. Min egen søster. Kunne hun virkelig være involvert i noe slikt uten at jeg visste det? Eller var hun også en victim?
