"De lette ikke etter en person," sa Daniel og avbrøt tankerekken min. "De lette etter en safe. En innbygget safe i veggen i kjelleren som vi visste om." Jeg husket kjelleren i Mariana sitt hus. Den var alltid låst. Carlos sa alltid at det bare var gamle rør og sikringsboks der. "Var det narkotika i den?" spurte jeg. Daniel nikket. "Nok til å sende dem i fengsel i tjue år. Men da vi kom frem, var safen tom."
"Tom?" gjentok jeg. "Hva betyr det?" Daniel så på meg med et alvorlig blikk. "Det betyr at noen advarte dem. Noen visste at vi kom." Jeg kjente en kald gysning løpe ned ryggen. "Tror du Mariana visste det?" Daniel svarte ikke med en gang. "Jeg vet ikke, Sara. Men noen i det huset visste det. Og hvis det var henne... så er du også i fare." Ordene hans hang i luften, tunge og skremmende.
Kapittel 7
Marianas Telefon
Jeg tok frem telefonen min og så på samtaleloggen. Ingen anrop fra Mariana siden jeg dro. Ingen meldinger. Det var ikke lik henne. Hvis hun var uskyldig, ville hun ha ringt meg hundre ganger for å spørre hvor jeg var. Hvis hun var skyldig, ville hun ikke ringe i det hele tatt. Jeg prøvde å ringe henne tilbake. Det gikk rett til telefonsvareren. Jeg la igjen en melding. "Mariana, ring meg tilbake. Jeg er bekymret."
Daniel så på meg. "Du bør ikke kontakte henne ennå," sa han. "Hvis hun er involvert, vil sporingen av samtalen kunne lede dem til oss." Jeg la telefonen fra meg med en følelse av hjelpeløshet. Min egen søster. Vi hadde delt rom da vi var barn. Vi hadde delt hemmeligheter. Hvordan kunne livet vårt ha endret seg så drastisk på en eneste kveld? Jeg så på bildet av oss to på telefonen min. Det så ut som en løgn nå.
Kapittel 8
Natten Uten Søvn
Den natten sov ingen av oss. Jeg satt i stuen og lyttet til hvert eneste knirk i huset. Emma sov i rommet ved siden av, og jeg gikk inn og sjekket henne hvert tjueende minutt. Daniel satt ved vinduet og holdt utkikk. Han hadde en pistol i hoftehylsteret, noe jeg aldri hadde sett ham med før. Det minnet meg på at mannen jeg trodde jeg kjente, var en fremmed. Han var trent for vold, for fare, for ting jeg ikke kunne forstå.
"Hvor lenge må vi bli her?" spurte jeg hviskende. Daniel snudde seg ikke. "Til vi vet hvor Carlos og Mariana er. Politiet har satt ut en etterlysning, men de har ikke dukket opp ennå." Jeg la hodet i hendene. "Hvis hun er uskyldig, Daniel. Hvis han tvang henne..." Daniel sukket. "Det vil vi finne ut av. Men akkurat nå må vi prioritere sikkerheten din og Emmas. Ingenting annet betyr noe."
