Etter rettssaken måtte Daniel og jeg snakke ordentlig sammen. Han hadde levd et dobbeltliv i åtte år. "Jeg gjorde det for å beskytte deg," sa han. "Hvis du visste hva jeg jobbet med, ville du alltid vært bekymret." Jeg så på ham. "Men nå var jeg bekymret uansett. Og jeg følte meg lurt." Det tok tid å bygge opp tilliten igjen. Vi gikk til terapi sammen for å lære å kommunisere uten hemmeligheter. Det var hardt arbeid, men vi elsket hverandre nok til å prøve.
Daniel sluttet i politiet etter hvert. Han ville ikke leve i fare lenger. Han tok en jobb som sikkerhetskonsulent for en bedrift, noe som var mindre farlig men likevel brukte kompetansen hans. Jeg så hvordan han slappet mer av. Skuldrene hans sank. Han var ikke lenger på vakt hele tiden. Og jeg kunne endelig stole på at når han sa han kom hjem, så kom han hjem.
Kapittel 16
Mariana I Fengsel
Jeg besøkte Mariana i fengsel en gang i måneden. Hun så eldre ut, men øynene hennes var klare. Hun fortalte om livet bak murene, om hvordan hun prøvde å hjelpe andre innsatte. "Jeg har mye tid til å tenke nå," sa hun. "Jeg angler på alt, Sara. Men jeg er glad du og Emma er trygge." Jeg tok hånden hennes gjennom glasset. "Vi venter på deg," sa jeg. "Når du kommer ut, skal vi starte på nytt."
Det var en lang setning å sone, men vi hadde tid. Emma tegnet bilder til henne som jeg tok med. Mariana gråt hver gang hun så tegningene. Det var en påminnelse om hva som sto på spill. Familie er ikke bare blod. Det er valg. Og vi hadde valgt å stå sammen, selv om avstanden var stor. Hver besøksdag var et steg nærmere helbredelse for oss begge.
Kapittel 17
Emma Spør Om Bestemor
Emma var klok for sin alder. Hun la merke til at vi ikke snakket om Mariana like mye lenger. "Hvorfor er ikke tante Mariana her?" spurte hun en kveld ved middagbordet. Jeg så på Daniel. Vi hadde bestemt oss for å være ærlige med henne, men på en måte hun kunne forstå. "Tante Mariana måtte dra bort en stund," sa jeg. "Hun gjorde noen feil, og nå må hun bli der en stund for å lære av det."
"Kommer hun tilbake?" spurte Emma. "Ja," svarte jeg. "Men det tar tid." Emma nikket. "Jeg savner henne. Men jeg er glad vi er trygge." Det var en enkel setning, men den viste hvor mye hun hadde forstått. Barn er mer oppmerksomme enn vi tror. De føler stemningen i huset. Og nå var stemningen tryggere enn den hadde vært på lenge. Vi hadde fjernet trusselen.
