Vi ankom lagerbygningen sent på kvelden. Det var et gammelt teglsteinsbygg omgitt av piggtråd. Daniel parkerte bilen i skyggene av et tre. "Bli her," hvisket han. "Lås dørene." Jeg nikket, men jeg holdt øye med ham gjennom vinduet da han snik seg mot bygningen sammen med andre politifolk. De var kledd i svart, nesten usynlige i mørket. Jeg holdt pusten mens de nærmet seg inngangen.
Plutselig hørte jeg et skudd. Så enda ett. Jeg dyttet meg ned i setet og dekket over Emma for å beskytte henne. Lyden av glass som knustes fulgte. Jeg så lysglimt inne i bygningen. Det var en ildkamp. Jeg ba stille for at Daniel skulle komme ut i live. Minuttene føltes som timer. Til slutt så jeg dem komme ut. De hadde noen med seg. To personer i håndjern.
Kapittel 13
Carlos Og Mariana
Jeg stirret ut av vinduet da de førte fangene mot politibilene. Den ene var Carlos. Han så sint ut, skrek noe til politifolkene. Den andre... det var Mariana. Hun så ikke på kameraene. Hun så ned i bakken, skuldrene hennes hang. Hjertet mitt knustes. Hun var virkelig involvert. Eller var hun? Da de puttet henne i bilen, så hun opp. Hun så rett mot bilen vår. Hun visste jeg var der. Og hun ristet sakte på hodet.
Daniel kom tilbake til bilen. Han så sliten ut, men han var uskadd. "De er arrestert," sa han. "Begge to." Jeg kunne ikke snakke. Tårene strømmet ned kinnene mine. Min egen søster. En narkotikasmugler. Daniel startet bilen og kjørte oss bort fra stedet. Ingen av oss sa noe på hele veien tilbake til det sikre huset. Stillheten var tyngre enn noen ord kunne være.
Kapittel 14
Forklaringen I Retten
Ukene som fulgte var en tåke av avhør og rettsmøter. Mariana nektet først for alt, men bevisene var overveldende. Hun hadde signert på dokumenter, hun hadde vært til stede da varene ble levert. Men så kom vendepunktet. Hennes advokat la frem bevis på at Carlos hadde truet henne. Han hadde truet med å ta Emma hvis hun ikke samarbeidet. Det var derfor hun ikke hadde ringt meg. Det var derfor hun ba meg ikke komme hjem.
Jeg satt i rettssalen og lyttet. Det var som å høre om en fremmed person, og likevel var det min søster. Hun hadde blitt tvunget til å velge mellom meg og mannen sin. Hun hadde valgt meg, på sin egen måte, ved å advare meg den dagen. Da dommen falt, ble Carlos dømt til livstid. Mariana fikk en mildere straff på grunn av samarbeid og tvang. Jeg gikk bort til henne da hun ble ført ut. "Jeg tilgir deg," hvisket jeg. Hun begynte å gråte.
