Helena la frem det tredje dokumentet, det som inneholdt bevisene vi hadde samlet. «Vi har opptak av samtalen din med frøken Elise Vance,» sa hun og la en USB-minnepinne på den hvite duken. «Vi har også e-postkorrespondanse der du diskuterer bruken av fru Thompsons midler til personlig vinning.» David stirret på minnepinnen som om den var en bombe. Han visste at spillet var over. Det fantes ingen vei tilbake fra dette. Hans rykte, som han hadde brukt år på å bygge opp, var i ferd med å smuldre opp foran øynene på investorene sine.
En av investorene, en eldre mann ved navn Mr. Henderson, reiste seg sakte. «Jeg tror jeg har hørt nok,» sa han med en stemme som bar gjennom hele restauranten. «Min bedrift trekker seg ut av dette prosjektet med umiddelbar virkning.» Det var som et dominoeffekt. En etter en begynte de andre gjestene å reise seg, samle sammen tingene sine og forlate bordet uten et ord. David satt igjen alene midt i det som skulle ha vært hans største triumf. Han så på meg en siste gang før han også reiste seg og gikk ut i natten, alene og ruinert.
Kapittel 4: Fars ultimatum
Etter at gjestene hadde dratt, lente faren min seg frem over bordet. «Du har en time på deg til å forlate huset vårt,» sa han til den tomme stolen hvor David hadde sittet. «Helena vil sørge for at politiet er der hvis du prøver å ta med deg noe som ikke tilhører deg.» Jeg følte ingen glede ved denne hardheten, bare en dyp lettelse. Det var nødvendig. David hadde vist at han ikke hadde noen grenser, og å gi ham en sjanse til å pakke ville vært å invitere til tyveri. Faren min beskyttet meg på den eneste måten han visste hvordan: med makt og presisjon.
Vi betalte regningen og gikk ut i den kalde New York-luften. Faren min la en arm rundt skuldrene mine. «Er du ok?» spurte han, og for første gang den kvelden hørte jeg bekymringen i stemmen hans. Jeg nikket. «Jeg er mer enn ok, pappa. Jeg er fri.» Vi kjørte tilbake til farens leilighet, for mitt hus var nå en crime scene i mine øyne, et sted fylt av minner som hadde blitt forgiftet. Jeg visste at jeg aldri kunne gå tilbake dit, ikke før det var tømt for alt som minnet meg om ham.
Kapittel 5: Fluktforsøket
David prøvde selvfølgelig å komme seg inn i huset senere den kvelden. Sikkerhetskameraene fanget ham da han forsøkte å dirke låsen. Politiet, som allerede var varslet av Helena, ankom innen minutter. Han ble ikke arrestert for innbruddet, men han fikk en offisiell advarsel og et tilnærmelsesforbud. Nyheten om dette lekket raskt til pressen. «Milliardærarvingens mann forsøker innbrudd etter konfrontasjon,» sto det i overskriftene neste morgen. Hans rykte var ikke bare skadet, det var ødelagt.
Jeg så nyhetene på TV mens jeg spiste frokost i farens gjesterom. Det var merkelig å se ansiktet hans på skjermen, merket som en kriminell. For bare noen dager siden hadde det ansiktet vært det første jeg så om morgenen. Nå var det en påminnelse om hva jeg hadde unngått. Elise ringte meg samme morgen. Jeg lot telefonen ringe. Hun la igjen en melding full av unnskyldninger og gråt. Jeg slettet den uten å høre på den. Det fantes ingen unnskyldning for det de hadde gjort mot meg.
